Å leve i dagens samfunn er utfordrende. Man blir konstant påminnet alt man ikke er, alt man ikke har, alt man ikke kan. Alle kan så mye mer. Er penere. Har mer. Dette blir matet til oss gjennom sosiale medier. Mange lever i en falsk verden gjennom sosiale medier (jeg mener personlig at Instagram er verstingen) og prøver å fremstille et liv som vi ikke har. Det perfekte liv.
Så spørsmålet er egentlig- hvem som skaper dette presset? Dette presset om å se perfekt ut, å ha det fineste huset, å være mest lykkelig, å ha de beste livet. Om vi fremstiller livene våre på denne måten, er vi ikke da med på å skape det presset? Jeg klandrer ingen. Vi følger bare med trenden, slik som alle andre. Da får vi selvsagt også et press på oss å være som “dem”. Men hva om vi ikke er som “dem”? Hva om man går sin egen vei og normaliserer det motsatte. Hva om vi får det ekte livet frem i lyset? Det perfekte uperfekte livet. For er det ikke det som er å være i livet? Ingenting er gøy om ikke noe er kjedelig. Ingenting er lyst om ikke noe er mørkt. Hvordan kan vi kjenne glede om vi ikke har kjent på sorg? Vi trenger kontraster.
Det er lov å ikke følge samfunnets mørke normer. Hvem har sagt at du skal følge alle andre, selv om alle andre gjør det? Hvorfor kan ikke du gå din egen vei? Vi må slutte å prøve så hardt. Vi må slutte å streve etter den oppmerksomheten og den bekreftelsen. For hvilke bekreftelse søker man egentlig? Den fra alle andre? Eller den fra seg selv?
Vi har blitt så egoistisk. Så selvfikserte. Vi tror alt handler om oss. Klær inn i garderobeskapet, klær ut av garderobeskapet. Mat inn i kjøleskapet, mat ut av kjøleskapet. Tenk at 40% av maten som blir produsert, blir kastet. Om ikke produktene har den rette fasongen, så kaster bonden dem. Vi bruker mer enn vi trenger og vi kjøper mer enn vi har råd til. Hva som får oss til å tro at vi faktisk trenger alt dette? Vi har blitt for vandt med å ha så stort utvalg av alt rundt oss. Vi velger og vi vraker. Vi kjøper og vi kaster.
Selv om corona er utfordrende personlig og hverdagen har blitt totalt forandret, så tror jeg at vi trengte denne nedstengningen. Tenk på det. Butikkene er stengt. Det går færre fly. Vi holder oss mer hjemme. For hvem er det det går ut over at vi har et stort behov for å shoppe, for å reise, for å forbruke? Planeten. Dyrene. Klimaet. Tenk at 27% av alle arter som er vurdert er utrydningstruet. Mange av dyrene er truet før vi i det hele tatt har fått muligheten til å oppdage dem. Vi trenger denne endringen.
Jeg håper med hele mitt hjerte at når corona endelig gir seg, så vil vi ikke gå tilbake til den vanlige hverdagen som vi var i før. Jeg håper vi gjør store endringer. Forandring er skummelt. Det ukjente er skummelt. Så det vi kanskje vil helst, er å gå tilbake til slik alt var før. Men bør vi det? Kanskje forandring er bra. Så – hva kan jeg gjøre som enkeltperson? Jeg kan forbruke mindre, handle på Fretex, kildesortere, planlegge middagsuken, spise grønnere, huske å slå av lys hjemme, droppe bilen, bruk stemmeretten min, bli WWF fadder (LINK HER). Det finnes så mange små tiltak som man selv kan gjøre. Jeg kan ikke forandre hele verden, så jeg starter med meg selv.
