Til deg som likar å gå turar
i skog og mark
Da er noko som skjer
med sjela.
Å pusta inn havsalt lukta,
og kjenna vinden som treff andlet.
Det er då man leve.

STORYTIME

For rundt to år siden bodde jeg på Gran Canaria og hadde en uke ferie hvor jeg bestemte meg for å bestille billetter til Africa for å bo hos venninnen min Ebba, som jobbet og bodde der på den tiden. Jeg hev meg rundt for å finne de beste, billigste og kjappeste flybillettene fra Gran Canaria til Kap Verde. Plutselig hadde jeg bestillt tur. Jeg gledet meg kjempe mye og begynte å telle ned dagene. Jeg ringte til Ebba og vi begge var i supergiret på at jeg skulle komme på besøk slik at vi kunne oppleve øyen sammen og skape gode minner i lag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dagen før avreise til Africa hadde jeg pakket klart og såg frem imot å reise. Alle de andre guide-vennene mine skulle selvsagt ut på byen den kvelden ettersom mange hadde fri på tirsdagen. ( Det var tradisjon å dra ut på byen hver mandag. Vi kallte det “guide-mandag”) – så jeg skulle selvsagt ikke gå glipp av dette, selv om jeg hadde et tidlig fly å rekke. Det resulterte med at jeg ble med ut og vi hadde alle litt for mye å drikke, som vanlig, og jeg våknet dagen etterpå av alarmen min som ringte fra telefonen min. Jeg stod opp og fikk meg til flyplassen fortere enn jeg klarte å våkne. Jeg tror jeg fortsatt var litt full om jeg kjenner meg selv rett. På flyplassen gikk jeg raskt igjennom sikkerhetskontrollen og kom fort til rett gate. Da tar jeg opp mobilen og ser at jeg har bare rundt 15% strøm. Jeg leitet i vesken min for å ta opp laderen slik at jeg kunne få tiden til å gå.

Etter jeg hadde leitet i alle lommer og hull i vesken forstår jeg at jeg har glemt laderen hjemme. Det gikk så fort om morningen og da hev jeg meg bare ut dørene, før jeg hadde dobbelsjekket at jeg hadde alt med meg. Boardingen begynte og jeg gikk på flyet og tenkte at siden det ikke var så lang flytur så klarer jeg meg fint med bare de 15% i rundt 1,5 time. Så jeg hørte derfor på musikk og brukte opp de siste prosentene.

Jeg merket at flyet begynte å lande og nå var det endelig tid for meg å møte Ebba igjen og endelig ta ferie. Jeg går av flyet og ser ingen Ebba. Jeg spør da lokale rundt meg hvilke øy jeg har komt til, og begynner å lure på om jeg er på feil øy. På Kap Verde finnes det 10 ulike øyer, og jeg var skråsikker om at jeg hadde booket tur til rett øy. Det viste seg å være feil, ettersom jeg skulle til Boa Vista, og øyen jeg hadde havnet på var Sal. Jeg begynte å stresse og tenkte at jeg måtte skrive til Ebba med en gang og si at jeg hadde havnet feil, men mobilen var tom for strøm så jeg hadde ikke mulighet til dette.

Så der stod jeg i Afrika, litt fyllesyk, alene, tom for strøm på mobilen og ingen plan videre for hva jeg skulle gjøre. Hvordan skjedde dette? Før jeg gikk i panikk, tenkte jeg meg godt om om prøvde å være så løsningsorientert som mulig. Jeg spurte rundt om noen hadde en Iphone lader, men ettersom jeg var i Africa, som er et fattig land, så var det nesten ingen som visste hva en Iphone var. Til slutt fikk jeg meg inn til politistasjonen og de hadde heldigvis en lader som passet til min telefon. Jeg spurte også politiet om det var muligheter for å ta båt eller ferge til Boa Vista, og det var det. Men da måtte jeg ta meg inn til havnen. Jeg ble kjent med en hyggelig afrikansk mann som sa at han kunne kjøre meg til havnen, så jeg satt på med han og han viste meg rundt på veien. Når jeg ser tilbake på det nå så kunne denne situasjonen vært litt sketchy, men jeg stolte på magefølelsen- og det gikk jo fint.

Vi kom frem til havnen hvor fergen til rett øy gikk, men det var ett problem. Fergen gikk bare 2 ganger i uken. Den neste fergen skulle gå om 3 dager. Jaha. Hva gjør jeg da? Jeg var fortsatt veldig rolig på dette tidspunktet og tenkte at alt kom til å løse seg, på en måte eller en annen. Men hvordan? Nei, det visste jeg ikke. I mellomtiden så var jeg og denne afrikanske mannen på stranden og spilte litt volleyball og jeg fikk til og med se når de fisket opp hai fra kaien. Jeg tror også jeg ble veldig påvirket av mottoet på øyen som var “no stress”, og alle disse vakre menneskene som jeg møtte på veien de fortalte meg at det fikser seg til slutt. Og det gjorde det! Men hvordan?

Etter noen timer i havnen så ble jeg kjørt tilbake til flyplassen og fikk vite at det gikk oftere fly til Boa Vista fra en annen øy i nærheten. “Okei, da må jeg komme meg til denne øyen isteden”, tenkte jeg. Flyet gikk om kvelden den samme dagen, så jeg satt meg fint ned på den lille flyplassen og ventet. Jeg skulle nå ta fly til en annen øy i nærheten for å håpe på at det gikk et annet fly til rett øy derifra. På dette tidspunktet fikk jeg et lite sammenbrudd når jeg tenkte over situasjonen min og gikk inn på et rustent toalett og begynte å hylgrine. “Hva faen gjør jeg med livet mitt?” “Hva tenker jeg på?” “Så uansvarlig av meg!”. Etter en times mental breakdown gikk jeg ut igjen fra toalettet og fikk hentet mobilen min igjen fra politiet. Den var nå oppladet og jeg kunne endelig informere Ebba. Ebba hadde ringt moren sin og jeg hadde en tusenvis meldinger og ubesvarte anrop på telefonen. Da jeg ringte Ebba og fortalte hun dette, var jeg fortsatt lei meg men samtidig var dette bare så “typisk meg” at vi lo også en del av det. Det var godt å endelig snakke med noen som forstod meg, og jeg kunne ikke bedd om bedre forståelse fra Ebba♥

Endelig skulle flyet mitt gå til denne andre ukjente øyen i håp om at det gikk et fly derifra til Ebba til Boa Vista. Jeg kom frem og gikk rett i billettskranken som spurte om det var noen fly som gikk til Boa Vista. Damen i skranken informerte meg om at det gikk et fly dagen etterpå kl. 09:00 men det var fullt, men noen ganger er det noen som ikke dukker opp, og da var det mulig å sitte seg opp på “venteliste” for den plassen. Jeg gjorde selvfølgelig dette og fant meg ett hotell for natten for så å prøve på nytt morningen etterpå. Nå hadde det gått over ett døgn i dette kaoset og hodet mitt var helt ferdig og jeg ville bare sove. Men når jeg kom på hotellet var jeg livrett for å sovne og ikke høre alarmen min slik at jeg ikke nådde flyet som skulle gå. Jeg bestillte vekking til rommet mitt på hotellet, men det var ikke nødvendig fordi jeg var oppe hele natten uansett, fordi jeg turte ikke å ligge meg.

Jeg kom tilbake til flyplassen og spurte forhåpningsfullt i skranken om det var noen “noshow” på flyet til Boa Vista. Hjertet mitt dunket så hardt at jeg kunne kjenne det i hele kroppen. Damen begynte å søke og trykte på tastaturet for å sjekke tilgjengligheten på flyet for meg, noe som kjentes ut som flere timer. Hun stoppet opp og ser på meg og sier; “yes, there is one cancelled booking, so there is space for you at the flight”. Klumpen i magen slapp, pulsen sank og jeg klarte endelig å tenke klart igjen. Det var en enorm stor lettelse som bare forsvant i kroppen min og jeg klarte endelig å se en utvei på dette sirkuset. Jeg betalte med en gang og fikk meg på flyet – og endelig var jeg på vei til den rette øyen i Africa.    

Dette er en historie som beskriver meg som person veldig godt. Litt vimsete og tenker at alt løser seg til slutt. For vet du hva? Det gjorde det. Det er ikke nødvendig å ta sorgene på forskudd, og det er viktig å huske på. Reisen endte med at meg og Ebba hadde en fantastisk fin uke i Africa og fikk opplevd mye sammen. Slike minner er så gøy å se tilbake på og le litt av i etterkant.

Jeg synes det er så morsomt å dele slike historier med dere og tenker at dersom dere liker det så fortsetter jeg selvfølgelig med det! Jeg har mange reisehistorier på lur som kan ligne på denne. Du kan for eksempel lese om Miami turen min HER, som også er et morsomt minne å se tilbake på. Hva tenker dere? Likte dere historien?

♥ingvildsætre

Hei alle fine mennesker. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har så mange vakre personer rundt meg. Dette er noe jeg har begynt å sitte mer pris på etter jeg kom tilbake til Norge. Jeg er i samme land som vennene mine, og jeg er i samme by som vennene mine! Dette er kanskje noe man egentlig tar litt for gitt, men noe man absolutt ikke burde. I går kjørte jeg til Åsane og var med Jenny. Det var så godt å se henne igjen og vi kan virkelig å kose oss. Vi blir så kreative sammen og jeg føler at vi får frem det beste i hverandre. Vi bestemte oss derfor for å pakke med litt puter og pledd for å deretter kjøre til Vollane i Åsane for å ha bil piknik. Det var så hyggelig! Vi kjøpte sushi og litt snop og satt å chillet, spiste, hørte på musikk og endelig kunne snakke sammen! Når vi satt der så fant vi ut at det er hele to år siden sist vi skikkelig hang sammen! Det sykeste er at det var på akkuratt samme plass. Sommeren 2018 bodde jeg i Åsane og da spanderte jeg og Jenny mye tid sammen. Hver dag etter jobb dro vi til denne stranden og badet, og det er akkurat to år siden idag!

Jeg sitter så utrolig stor pris på de vennene som man ikke har sett på evigheter, men med en gang man er sammen igjen så er alt tilbake som sist vi såg hverandre! Vi forstår begge at vi er opptatt og har drømmer og abisjoner og prøver å strekke oss etter dem, og da blir fritiden litt kuttet ned- og da er det så ufattelig godt å være sammen igjen når man endelig kan♥

♥ingvildsætre

Har du noen gang tenk på hvor enormt mange mennesker det finnes tilsammen i verden? Det er så mange at det nesten virker litt fjernt. Jeg føler meg så liten i en så stor verden. Det er så mye jeg vil få til og så mye jeg vil få sagt. Det kan virke så umulig og føles som at jeg som enkelt-individ ikke betyr noe i det store bilde, med tanke på hvor mange personer det finnes. Alle disse menneskene, meg og deg og alle andre, har egne tanker og problemer. Alle styrer med “sitt” også glemmer man litt alt rundt. Jeg synes dette er en skummel tanke. Alle har sin historie, sin fortid, sine problemer, sitt liv. Men vi lever i samme verden. Selv om de er helt ulike verdener. Vi er så opptatt av våre egne liv og tanker. Det gir jo mening, men det er samtidig trist. Vi er egoistiske. Men in the end så har man bare seg selv å stole på. Ingen andre.

Vi vil alle bli elsket. Føle seg elsket. Men hva er det som egentlig får oss til å føle oss elsket? Er det en annen person? Er det noe fysisk? Kanskje det er noe psykisk. Det er tankene dine. Å føle seg elsket er jo en følelse. Jeg vet hvertfall at det er en god følelse.

♥ingvildsætre

Hei og god helg! Jeg og Henriette satt hjemme hos meg i går kveld og fant ut at vi ville spille inn en video til dere. Vi holdt på å le oss ihjel og resultatet ble ganske bra, så her kommer videoen! Jeg håper dere liker den. Håper alle får en fin helg!

♥ingvildsætre

Hei! I dag er det ca. en uke siden jeg skulle reist tilbake til Hellas, Skiathos. Jeg fikk opp minneøyeblikk for ett år siden på Snapchat hvor jeg var i en båt og skulle prøve wakeboard for første gang. Jeg merker at det stakk litt ekstra når jeg fikk dette minnet opp på mobilen. Det sitter så langt inni meg at jeg vet så lite om hva som skal skje videre. Jeg tenker på alle mine fine kollegaer som også er i samme situasjon som meg og jeg håper med hele mitt hjerte at vi får muligheten til å få reise og at vi får jobben vår tilbake. Det er en vanskelig og sår tid dette og det kan fort bli lett å se mørkt på helheten i dette kaoset. Derfor er det så viktig at vi prøver å tenke på hvor heldig vi faktisk er. Jeg er så takknemlig for at jeg har en midlertidig jobb imens jeg er hjemme på “vent”. Jeg er takknemlig for at jeg og folk rundt meg er frisk, og ikke minst så er jeg takknemlig for at jeg er hjemme i Norge og er trygg.

Alikevell så er det lov å være frustrert og forvirret. For det er jeg. Og det som er det verste – er at jeg kan ikke gjøre noe med det.

♥ingvildsætre

“You see the world, try new things, meet new people, fall in love, visit amazing places, learn about other cultures – then it’s all over. People always talk about leaving, but what about coming home?

We talk about the hard parts while we’re away – finding jobs, making real friends, staying safe, learning social norms, misreading people you think you can trust – but these are all parts you get through. All of these lows are erased by the complete highs you experience. The goodbyes are difficult but you know they are coming, especially when you take the final step of purchasing your plane ticket home. All of these sad goodbyes are bolstered by the reunion with your family and friends you have pictured in your head since leaving in the first place.

Then you return home, have your reunions, spend your first two weeks meeting with family and friends, catch up, tell stories, reminisce, etc. You’re Hollywood for the first few weeks back and it’s all new and exciting. And then it all just…goes away. Everyone gets used to you being home, you’re not the new shiny object anymore and the questions start coming: So do you have a job yet? What’s your plan? Are you dating anyone?

But the sad part is once you’ve done your obligatory visits for being away for a year; you’re sitting in your childhood bedroom and realize nothing has changed. You’re glad everyone is happy and healthy and yes, people have gotten new jobs, boyfriends, engagements, etc., but part of you is screaming don’t you understand how much I have changed? And I don’t mean hair, weight, dress or anything else that has to do with appearance. I mean what’s going on inside of your head. The way your dreams have changed, they way you perceive people differently, the habits you’re happy you lost, the new things that are important to you. You want everyone to recognize this and you want to share and discuss it, but there’s no way to describe the way your spirit evolves when you leave everything you know behind and force yourself to use your brain in a real capacity, not on a written test in school. You know you’re thinking differently because you experience it every second of every day inside your head, but how do you communicate that to others?

You feel angry. You feel lost. You have moments where you feel like it wasn’t worth it because nothing has changed but then you feel like it’s the only thing you’ve done that is important because it changed everything. What is the solution to this side of traveling? It’s like learning a foreign language that no one around you speaks so there is no way to communicate to them how you really feel.

This is why once you’ve traveled for the first time all you want to do is leave again. They call it the travel bug, but really it’s the effort to return to a place where you are surrounded by people who speak the same language as you. Not English or Spanish or Mandarin or Portuguese, but that language where others know what it’s like to leave, change, grow, experience, learn, then go home again and feel more lost in your hometown then you did in the most foreign place you visited.

This is the hardest part about traveling, and it’s the very reason why we all run away again.”