Nå er det så lenge siden jeg har skrevet eller fått ut det jeg har på hjertet, så derfor tenkte jeg å komme med en video. I forbindelse med studiene mine, skulle jeg levere inn en video hvor jeg snakker om styrkesirkelen. VIA-testen (values in action) kan delvis sammenlignes med en personlighetstest, men er også på mange måter ulik. VIA-testen fokuserer mer på dine signaturstyrker. Det er en grei test å ta for å bli bevisst på sine egne beste sider. I tradisjonell psykologi snakker man ofte om alt som kan bli forbedret, samt de negative sidene eller opplevelsene hos mennesker, så derfor liker jeg ekstra godt positiv psykologi!
Jeg anbefaler alle å ta testen for å bli litt bedre kjent med seg selv! I videoen går jeg gjennom mine egne signaturstyrker og diskuterer litt rundt dem. Ta gjerne testen selv du også, gjerne før du ser videoen, hihi. Testen er gratis, og kan tas HER.
Jeg holder for tiden på med en annen kreativ video som jeg både synes er gøy å lage- og som jeg gleder meg til å se sluttresultatet på. Det er en svært personlig video, men jeg håper jeg tørr å dele den her på bloggen når jeg er ferdig.
I 2021 skjedde det mye. Kanskje aller mest med psyken min. Det har vært et år med lite menneskelig kontakt. Det gjør vel noe med en, ikke sant? Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg lengre. Hvordan jeg skal være. Det jeg vil, er å være ærlig. Korona og pandemien har påvirket den psykiske helsen min. På godt og vondt. Jeg er på mange måter glad for det, ettersom mye tid alene har fått meg til å faktisk tørre å kjenne på hvordan jeg har det. Hva jeg føler. Jeg er i mer kontakt med meg selv. Det turte jeg ikke før. Da var frykten sterkere enn nysgjerrigheten og jeg beholdt lokket på boksen på. På den andre siden har det også vært tøft. Eller mer skummelt. For er det ikke når man først er alene at man klarer å kjenne på hvordan man faktisk har det? Er det ikke da vonde, gamle hendelser og undertrykte følelser og tanker kommer frem? Denne gangen kunne jeg ikke flykte fra dem. Jeg er tøffere nå og vil møte dem. Men det er skummelt å gjøre alene.
Etter 6 måneder ventetid, fikk jeg endelig psykolog. Det er et rart tema å snakke om, nettopp fordi det ikke er så vanlig å skrike ut høyest om. Men hvorfor er det slik? Burde ikke egentlig alle mennesker ha en person man kan snakke sine innerste tanker til, som bare lytter og forstår? Om ikke det er en psykolog, hvert fall noen nære deg. Mennesker er følelsesstyrt og jeg tror helt oppriktig at man trenger å snakke om følelsene våre for å forstå seg selv. Kanskje også for å forstå andre?
Det er skummelt å grave, fordi kanskje finner man noe skummelt. Jeg tror på mange måter at det var derfor jeg synes det å meditere var skummelt i starten. Det var bare meg og mine egne tanker. Nå når jeg mediterer pleier jeg å tenke på pusten min som lyden av bølger som slår inn mot land. Å jeg liker å tenke på tankene mine som skyer. Skyene passerer til slutt og bak alle skyene er det blå himmel. Helt stille. Det er så vakkert på den trygge plassen min.
For meg, sa det plutselig stopp. Å undertrykke og skubbe bort noe som egentlig påvirker meg i stor grad, resulterte i et angstanfall. Veggene raste ned, og jeg ble mer sårbar og ydmyk enn jeg noen gang hadde vært før og trodde var mulig. Jeg hylgråt og var livredd. Jeg begynte å puste tyngre og tyngre før jeg begynte å hyperventilere og ble svimmel. Det var en skummel opplevelse, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere. Om jeg skal ta noe positivt ut av det, så var det også på en merkelig måte litt befriende. Jeg lot meg selv gråte og jeg prøvde ikke å stoppe det som skjedde. Som om jeg trengte å virkelig knekke for å forstå hvor mye det faktisk påvirker meg.
Så kan vi ikke se på det å spørre om hjelp som en styrke, fremfor en svakhet? For er det ikke når man tørr å innrømme for seg selv og andre at ting er vanskelig, at man viser styrke? Det synes jeg er å være tøff. For hva er egentlig vakrere enn ærlighet og sårbarhet? Det å føle at andre kan se rett gjennom deg kan virke skummelt. Og det er det. Men det er også noe så sinnsykt vakkert med det. Å tørre å vise de svake sidene. De sårbare sidene. Å vise deg. Hele deg.
Hei og god lørdag! Jeg har i den siste perioden kommet helt ut av yoga-rutinene mine, og det merkes faktisk på både kropp og sinn. Så idag tidlig begynte jeg på en ny yoga-challenge som jeg skal forsøke å følge opp i 30 dager. Jeg fikk også masse inspirasjon til å komme meg på matten igjen etter gruppetimen jeg var på. Jeg følger “Yoga With Adriene” på YouTube og synes hun er så flink til å forklare uten at man alltid på titte opp på skjermen. Du finner kanalen hennes HER om det er noen andre som vil være med på 30-dagers challenge med meg 🥰
God morgen! I dag kom jeg meg for en gangs skyld opp tidlig ettersom jeg var påmeldt yoga-time. Jeg har nylig meldt meg inn i sammen hovedsaklig for å gå på gruppetimer for yoga. Jeg har trent yoga selv lenge nå, og er redd for at jeg har lært meg selv “uvaner” så da kan det nok hjelpe å ha en instruktør som kan vise og rette litt på meg☺️ Det var også veldig gøy å gjøre det sammen med andre og være rundt nye mennesker med samme interesser! Det er absolutt noe jeg kommer til å fortsette med og gleder meg til.
Det passer også veldig godt med tanke på studiene mine dette semesteret. Jeg har ikke skrevet det her på bloggen, men jeg fikk faktisk tilbud om utveksling til Hawaii, men takket nei ettersom jeg faktisk var mer giret på å studere disse to fagene! “Østlig psykologi, meditasjon og mindfulness” og “Positiv psykologi og livskvalitet” er de eneste to fagene jeg skal ha frem til sommeren, og det passer meg midt i blinken! Under korona har jeg fått stor interesse for egen velvære og “vårt indre” som tanker og følelser, og er derfor veldig motivert til å lære om disse fagene.
Jeg er også veldig glad for at det finnes “positiv psykologi” fordi når vi snakker om den tradisjonelle psykologien tenker man gjerne på forebygging og behandling av angst, depresjon og traumer. Hvorfor er det ingen som snakker om alle de positive følelsene vi mennesker kjenner på? Som glede, takknemlighet, kjærlighet, interesse, tilfredshet og inspirasjon? Jeg er i hvert fall veldig motivert til å lære disse fagene!
For rundt ett halvt år siden ble det oppdaget at jeg hadde høygradig celleforandringer. Kroppen min spilte ikke på lag med meg, og jeg kunne kjenne at noe var galt. Jeg bestilte derfor en legetime og raskt etter jeg hadde forklart symptomene mine til legen, foreslo han å ta en celleprøve på meg. Etter 3 ukers ventetid, som føltes ut som en evighet, fikk jeg endelig svar på prøvene. Jeg hadde celleforandringer. Det er normalt for unge jenter å ha celleforandringer, og det er heldigvis noe kroppen som regel fikser opp i selv. I mitt tilfelle hadde jeg høygradig celleforandringer, og ble derfor henvist videre til en konisering. Jeg hadde da et lite inngrep hvor de opererete bort nederste del av livmorhalsen. Det var en dagsoperasjon hvor jeg fikk lokalbedøvelse og lett narkose, og de som jobbet der, tok godt vare på meg og hadde god tålmodighet.
Selv om dette inngrepet ikke var en stor fysisk belastning, var det en stor mental belastning. Jeg uroet meg fra jeg tok de første prøvene og ventet på svar, til selve operasjonsdagen. Fra oktober i fjor til mars i år, var det mange engstelige tanker. Når jeg fikk høre at det var noe unormalt med kroppen min, klarte jeg ikke å la være å bli redd for livet mitt. Man tenker automatisk det verste og det er vanskelig å få et klart sinn når man vet at noe er gale. Jeg tror også at jeg uroet meg ekstra mye, ettersom min mor hadde livmorkreft ett par år tilbake. Tankene kom selvfølgelig, og det var skummelt.
Man blir litt psykisk nede av å vente i usikkerhet. Det var mye venting på svar, og mange tanker i den perioden. Det var egentlig veldig tilfeldig at jeg fant ut av det. Jeg er glad for at jeg lyttet til kroppen min i den perioden, ettersom jeg merket at noe ikke stemte. Det har nå gått 6 måneder siden operasjonen, og man må da undersøkes på nytt. For å se at alt er i balanse, eller om det må gjøres noe mer. Jeg har nå hatt undersøkelsen og skal vente i 3 nye uker på svar. Denne gangen skal jeg prøve å ta en dag om gangen, og ikke ta bekymringer på forhånd. Det kommer en slags angst av å gå rundt i 3 uker å vente i usikkerhet. Det vil jeg ikke utsette meg for denne gangen. Så langt det går hvert fall.
Poenget med at jeg skriver dette, er først av alt å få klarne tankene mine rundt det. For min egen del. Men også for å oppfordre andre kvinner til å sjekke seg om de opplever endringer eller smerter i underlivet. Så bestill en legetime og si at du vil sjekke deg for celleforandringer, og spre ordet ♥ #sjekkdeg
