Å spasere rundt i et så stort museum som Louvre, var spennende. Også litt rart. De meste av både skulpturer og malerier er jo flere hundre år gammelt og det fascinerer meg hvor godt tatt vare på det er blitt. Heldigvis. Jeg synes historie fort kan bli tørt å bare lese fra en historiebok på skolen, men det å faktisk gå i slottet hvor Napoleon bodde og se det første maleriet av solkongen, var en helt annen opplevelse. Ikke alle klasserom har 4 vegger😊 En liten funfact som jeg leste og tok med meg fra museumet var at det å “pose” og ha hånden på hoften før man skal ta et bilde, kommer fra solkongen, Ludvig XIV. Da han skulle bli malt for første gang, valgte han å plassere hånden på hoften sin, og etter det ble det en kongelig bevegelse. Det er morsomt, for det gjør vi jo fortsatt den dag i dag. Litt av et mote ikon, eller hva?
Skulpturene var så detaljert at det var nesten skummelt. Litt av et talent de hadde på den tiden. Maleriene synes jeg også var spennende å studere. Ettersom jeg liker å male og tegne selv, oste det av inspirasjon etter besøket. Mange av verkene i museumet ble laget under den franske revolusjonen, og jeg synes det er interessant å tenke på at i denne tiden var folk også mest kreativ. De hadde mye på hjertet, og uttrykket dette gjennom kunst. For er det ikke under usikre tider man har mest man vil si? Kanskje det er noe man kan relatere til i dagens samfunn. Vi lever ikke akkurat som de gjorde under den franske revolusjonen, men vi lever i et samfunn hvor ting er i ferd med å endre seg. Kanskje midt i den teknologiske revolusjonen? Sosiale medier, digitalisering, falske nyheter og kunstig intelligens. Det er jo tross alt vi, folket, som bestemmer utfallet. Så hvordan drømmer vi at verden skal se ut i fremtiden?
Jeg kom over denne videoen fra YouTube for noen dager siden. Kurzgesagt har enormt mange informative videoer om aktuelle temaer. Videoene de lager, er også utrolig bra, og det er lett å forstå vanskelige eller komplekse saker. Jeg anbefaler i hvert fall alle å sjekke ut Kurzgesagt på Youtube! Jeg synes spesielt den nyeste videoen om klimaforandringer var veldig godt laget og vil derfor dele den med dere. Jeg synes det er fascinerende at vi ikke snakker mer om dette tema, når det åpenbart trengst en endring. Helst i går.
Jeg såg også at NRK hadde lagt ut antatt værmelding for 2050. Det er skummelt å tenke på, nettopp fordi det er reellt. Det kommer til å skje. Det skjer allerede. Det vil bli mer ekstremvær fremover. Flom, skogbranner og temperaturer opp mot 40 grader. I Norge. Det er vi mennesker som endrer været til det verre, og derfor er det også vårt ansvar å fikse det igjen. Det er ikke mye enkeltpersoner kan gjøre i det store bildet, så derfor er det viktig at absolutt alle er med. Så hva kan vi egentlig gjøre selv, når all makt er hos politikerne? Vi kan informere, bry oss, engasjere oss og til slutt – stole på at det kommer til å bli bra.
Er det innafor å si at corona har testen selvtilliten? For hvordan har vi det egentlig når vi blir “låst” inne med seg selv og sine tanker, over en lengre periode? Får vi tid til å reflektere over hvordan vi har det? Eller prøver vi å skjule hvordan vi egentlig har det gjennom alt som gir oss dopamin? Jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at corona har utfordret oss mentalt. Mennesker trenger mennesker. Jeg vet selv at jeg får energi av å være med og rundt folk, og når det plutselig blir tatt bort, blir fort den mentale helsen svekket.
Det å snakke åpent og ærlig om at vi har eller går gjennom psykiske problemer, er første steg til den rette veien. Men i det samfunn som vi lever i, er det vanskelig å snakke ut om nettopp dette. Man føler seg annerledes og rar om man sliter med noe, nettopp fordi ingen snakker om det. For selvfølgelig er det vanskelig å innrømme og si dette, når alt folk bryr seg om er å fremstille det perfekte liv på sosiale medier.
Under corona har jeg hatt mange tanker surrende. Hvilke bekreftelse er det jeg så sårt søker? Først nå, har jeg funnet ut at den eneste bekreftelsen jeg trenger og søker etter, er den fra meg selv. Jeg har og er alt jeg trenger for å være lykkelig. Kanskje corona kom for at vi mennesker skal få litt avstand fra alt det materialistiske og ubetydelige, og heller begynne å fokusere på det som betyr noe. Seg selv. Kroppen. Den mentale helsen. Om vi ikke er fornøyd med det, hvordan kan vi da være fornøyd med noe annet?
Å leve i dagens samfunn er utfordrende. Man blir konstant påminnet alt man ikke er, alt man ikke har, alt man ikke kan. Alle kan så mye mer. Er penere. Har mer. Dette blir matet til oss gjennom sosiale medier. Mange lever i en falsk verden gjennom sosiale medier (jeg mener personlig at Instagram er verstingen) og prøver å fremstille et liv som vi ikke har. Det perfekte liv.
Så spørsmålet er egentlig- hvem som skaper dette presset? Dette presset om å se perfekt ut, å ha det fineste huset, å være mest lykkelig, å ha de beste livet. Om vi fremstiller livene våre på denne måten, er vi ikke da med på å skape det presset? Jeg klandrer ingen. Vi følger bare med trenden, slik som alle andre. Da får vi selvsagt også et press på oss å være som “dem”. Men hva om vi ikke er som “dem”? Hva om man går sin egen vei og normaliserer det motsatte. Hva om vi får det ekte livet frem i lyset? Det perfekte uperfekte livet. For er det ikke det som er å være i livet? Ingenting er gøy om ikke noe er kjedelig. Ingenting er lyst om ikke noe er mørkt. Hvordan kan vi kjenne glede om vi ikke har kjent på sorg? Vi trenger kontraster.
Det er lov å ikke følge samfunnets mørke normer. Hvem har sagt at du skal følge alle andre, selv om alle andre gjør det? Hvorfor kan ikke du gå din egen vei? Vi må slutte å prøve så hardt. Vi må slutte å streve etter den oppmerksomheten og den bekreftelsen. For hvilke bekreftelse søker man egentlig? Den fra alle andre? Eller den fra seg selv?
Vi har blitt så egoistisk. Så selvfikserte. Vi tror alt handler om oss. Klær inn i garderobeskapet, klær ut av garderobeskapet. Mat inn i kjøleskapet, mat ut av kjøleskapet. Tenk at 40% av maten som blir produsert, blir kastet. Om ikke produktene har den rette fasongen, så kaster bonden dem. Vi bruker mer enn vi trenger og vi kjøper mer enn vi har råd til. Hva som får oss til å tro at vi faktisk trenger alt dette? Vi har blitt for vandt med å ha så stort utvalg av alt rundt oss. Vi velger og vi vraker. Vi kjøper og vi kaster.
Selv om corona er utfordrende personlig og hverdagen har blitt totalt forandret, så tror jeg at vi trengte denne nedstengningen. Tenk på det. Butikkene er stengt. Det går færre fly. Vi holder oss mer hjemme. For hvem er det det går ut over at vi har et stort behov for å shoppe, for å reise, for å forbruke? Planeten. Dyrene. Klimaet. Tenk at 27% av alle arter som er vurdert er utrydningstruet. Mange av dyrene er truet før vi i det hele tatt har fått muligheten til å oppdage dem. Vi trenger denne endringen.
Jeg håper med hele mitt hjerte at når corona endelig gir seg, så vil vi ikke gå tilbake til den vanlige hverdagen som vi var i før. Jeg håper vi gjør store endringer. Forandring er skummelt. Det ukjente er skummelt. Så det vi kanskje vil helst, er å gå tilbake til slik alt var før. Men bør vi det? Kanskje forandring er bra. Så – hva kan jeg gjøre som enkeltperson? Jeg kan forbruke mindre, handle på Fretex, kildesortere, planlegge middagsuken, spise grønnere, huske å slå av lys hjemme, droppe bilen, bruk stemmeretten min, bli WWF fadder (LINK HER). Det finnes så mange små tiltak som man selv kan gjøre. Jeg kan ikke forandre hele verden, så jeg starter med meg selv.
