I 2021 skjedde det mye. Kanskje aller mest med psyken min. Det har vært et år med lite menneskelig kontakt. Det gjør vel noe med en, ikke sant? Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg lengre. Hvordan jeg skal være. Det jeg vil, er å være ærlig. Korona og pandemien har påvirket den psykiske helsen min. På godt og vondt. Jeg er på mange måter glad for det, ettersom mye tid alene har fått meg til å faktisk tørre å kjenne på hvordan jeg har det. Hva jeg føler. Jeg er i mer kontakt med meg selv. Det turte jeg ikke før. Da var frykten sterkere enn nysgjerrigheten og jeg beholdt lokket på boksen på. På den andre siden har det også vært tøft. Eller mer skummelt. For er det ikke når man først er alene at man klarer å kjenne på hvordan man faktisk har det? Er det ikke da vonde, gamle hendelser og undertrykte følelser og tanker kommer frem? Denne gangen kunne jeg ikke flykte fra dem. Jeg er tøffere nå og vil møte dem. Men det er skummelt å gjøre alene.
Etter 6 måneder ventetid, fikk jeg endelig psykolog. Det er et rart tema å snakke om, nettopp fordi det ikke er så vanlig å skrike ut høyest om. Men hvorfor er det slik? Burde ikke egentlig alle mennesker ha en person man kan snakke sine innerste tanker til, som bare lytter og forstår? Om ikke det er en psykolog, hvert fall noen nære deg. Mennesker er følelsesstyrt og jeg tror helt oppriktig at man trenger å snakke om følelsene våre for å forstå seg selv. Kanskje også for å forstå andre?
Det er skummelt å grave, fordi kanskje finner man noe skummelt. Jeg tror på mange måter at det var derfor jeg synes det å meditere var skummelt i starten. Det var bare meg og mine egne tanker. Nå når jeg mediterer pleier jeg å tenke på pusten min som lyden av bølger som slår inn mot land. Å jeg liker å tenke på tankene mine som skyer. Skyene passerer til slutt og bak alle skyene er det blå himmel. Helt stille. Det er så vakkert på den trygge plassen min.
For meg, sa det plutselig stopp. Å undertrykke og skubbe bort noe som egentlig påvirker meg i stor grad, resulterte i et angstanfall. Veggene raste ned, og jeg ble mer sårbar og ydmyk enn jeg noen gang hadde vært før og trodde var mulig. Jeg hylgråt og var livredd. Jeg begynte å puste tyngre og tyngre før jeg begynte å hyperventilere og ble svimmel. Det var en skummel opplevelse, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere. Om jeg skal ta noe positivt ut av det, så var det også på en merkelig måte litt befriende. Jeg lot meg selv gråte og jeg prøvde ikke å stoppe det som skjedde. Som om jeg trengte å virkelig knekke for å forstå hvor mye det faktisk påvirker meg.
Så kan vi ikke se på det å spørre om hjelp som en styrke, fremfor en svakhet? For er det ikke når man tørr å innrømme for seg selv og andre at ting er vanskelig, at man viser styrke? Det synes jeg er å være tøff. For hva er egentlig vakrere enn ærlighet og sårbarhet? Det å føle at andre kan se rett gjennom deg kan virke skummelt. Og det er det. Men det er også noe så sinnsykt vakkert med det. Å tørre å vise de svake sidene. De sårbare sidene. Å vise deg. Hele deg.
♥ingvildsætre