Jeg vil svippe innom for å vise den nye sangen til Nikolas og Marius. Sangen ble laget for en stund tilbake siden, og endelig er den ute på Spotify! Jeg synes det er så gøy at de sakte men sikkert begynner å få et publikum, og at de har sluppet flere sanger. Jeg vil derfor bruke min plattform her på bloggen for at de skal klare å nå ut til enda flere. Jeg vet hvor mye det betyr for Nikolas og hvor mye han virkelig vil dette. Jeg elsker å se drivet i han! Jeg har også i lang tid likt å redigere og lage videoer til min egen kanal på YouTube, så derfor har vi funnet ut at jeg skal hjelpe han å spille inn og lage en musikkvideo til en av sangene hans i fremtiden. Vi har smått begynt å planlegge litt, og det er gøy for både meg og han at vi holder på med dette sammen. Det er gøy å ha et prosjekt på gang, og spesielt noe som vi begge har interesse i. Jeg kjenner at jeg gleder meg til vi har nok klipp slik at jeg kan sitte sammen en hel video. Jeg tror musikkvideoen kan bli skikkelig kul, og jeg gleder meg til å vise den til dere når den er ferdig! Det er vanskelig å få et stabilt publikum i musikkmarkedet i dag, ettersom det er utrolig mange artister, så derfor trenger vi litt hjelp. Jeg vil derfor nå ut til dere og spørre ydmykt om litt hjelp til å dele sangene hans♥
Hør sangen på Spotify her
Følg Nikolas på Facebook her
For rundt ett halvt år siden ble det oppdaget at jeg hadde høygradig celleforandringer. Kroppen min spilte ikke på lag med meg, og jeg kunne kjenne at noe var galt. Jeg bestilte derfor en legetime og raskt etter jeg hadde forklart symptomene mine til legen, foreslo han å ta en celleprøve på meg. Etter 3 ukers ventetid, som føltes ut som en evighet, fikk jeg endelig svar på prøvene. Jeg hadde celleforandringer. Det er normalt for unge jenter å ha celleforandringer, og det er heldigvis noe kroppen som regel fikser opp i selv. I mitt tilfelle hadde jeg høygradig celleforandringer, og ble derfor henvist videre til en konisering. Jeg hadde da et lite inngrep hvor de opererete bort nederste del av livmorhalsen. Det var en dagsoperasjon hvor jeg fikk lokalbedøvelse og lett narkose, og de som jobbet der, tok godt vare på meg og hadde god tålmodighet.
Selv om dette inngrepet ikke var en stor fysisk belastning, var det en stor mental belastning. Jeg uroet meg fra jeg tok de første prøvene og ventet på svar, til selve operasjonsdagen. Fra oktober i fjor til mars i år, var det mange engstelige tanker. Når jeg fikk høre at det var noe unormalt med kroppen min, klarte jeg ikke å la være å bli redd for livet mitt. Man tenker automatisk det verste og det er vanskelig å få et klart sinn når man vet at noe er gale. Jeg tror også at jeg uroet meg ekstra mye, ettersom min mor hadde livmorkreft ett par år tilbake. Tankene kom selvfølgelig, og det var skummelt.
Man blir litt psykisk nede av å vente i usikkerhet. Det var mye venting på svar, og mange tanker i den perioden. Det var egentlig veldig tilfeldig at jeg fant ut av det. Jeg er glad for at jeg lyttet til kroppen min i den perioden, ettersom jeg merket at noe ikke stemte. Det har nå gått 6 måneder siden operasjonen, og man må da undersøkes på nytt. For å se at alt er i balanse, eller om det må gjøres noe mer. Jeg har nå hatt undersøkelsen og skal vente i 3 nye uker på svar. Denne gangen skal jeg prøve å ta en dag om gangen, og ikke ta bekymringer på forhånd. Det kommer en slags angst av å gå rundt i 3 uker å vente i usikkerhet. Det vil jeg ikke utsette meg for denne gangen. Så langt det går hvert fall.
Poenget med at jeg skriver dette, er først av alt å få klarne tankene mine rundt det. For min egen del. Men også for å oppfordre andre kvinner til å sjekke seg om de opplever endringer eller smerter i underlivet. Så bestill en legetime og si at du vil sjekke deg for celleforandringer, og spre ordet ♥ #sjekkdeg
