Å spasere rundt i et så stort museum som Louvre, var spennende. Også litt rart. De meste av både skulpturer og malerier er jo flere hundre år gammelt og det fascinerer meg hvor godt tatt vare på det er blitt. Heldigvis. Jeg synes historie fort kan bli tørt å bare lese fra en historiebok på skolen, men det å faktisk gå i slottet hvor Napoleon bodde og se det første maleriet av solkongen, var en helt annen opplevelse. Ikke alle klasserom har 4 vegger😊 En liten funfact som jeg leste og tok med meg fra museumet var at det å “pose” og ha hånden på hoften før man skal ta et bilde, kommer fra solkongen, Ludvig XIV. Da han skulle bli malt for første gang, valgte han å plassere hånden på hoften sin, og etter det ble det en kongelig bevegelse. Det er morsomt, for det gjør vi jo fortsatt den dag i dag. Litt av et mote ikon, eller hva?
Skulpturene var så detaljert at det var nesten skummelt. Litt av et talent de hadde på den tiden. Maleriene synes jeg også var spennende å studere. Ettersom jeg liker å male og tegne selv, oste det av inspirasjon etter besøket. Mange av verkene i museumet ble laget under den franske revolusjonen, og jeg synes det er interessant å tenke på at i denne tiden var folk også mest kreativ. De hadde mye på hjertet, og uttrykket dette gjennom kunst. For er det ikke under usikre tider man har mest man vil si? Kanskje det er noe man kan relatere til i dagens samfunn. Vi lever ikke akkurat som de gjorde under den franske revolusjonen, men vi lever i et samfunn hvor ting er i ferd med å endre seg. Kanskje midt i den teknologiske revolusjonen? Sosiale medier, digitalisering, falske nyheter og kunstig intelligens. Det er jo tross alt vi, folket, som bestemmer utfallet. Så hvordan drømmer vi at verden skal se ut i fremtiden?
Jeg husker når jeg var tenåring og spilte håndball for fullt. Hver tirsdag og torsdag var det håndballtrening og det var alltid det jeg gledet meg til og så frem imot når uken startet. Jeg synes det var gøy, og jeg var god i det. Det var sosialt og vi hadde vår egen «håndballverden» på treningene. Ingen ting annet betydde noe akkurat da. Følelsen av å mestre noe, utvikle seg og møte utfordringer på banen og på treningene gjorde det gøy.
Vi mennesker trenger utfordringer. Vi har det faktisk bedre med oss selv dersom vi møter utfordringer. Vi lever i en tid hvor det meste blir tilrettelagt for oss, og dersom man ikke selv er innstilt på å faktisk ville møte utfordringer, så kommer det få. Jeg vet at jeg utvikler meg som person når jeg møter utfordringer, og søker derfor etter utfordringer. Jeg har valgt å ta ansvar selv. Så hvordan kan noe så enkelt og gøy som en hobby gjøre oss lykkeligere?
I sommer/høst ble jeg helt hektet på en bok som heter «Flow». Det var nesten som jeg ble litt avhengig av boken. Det var også den første tjukke boken jeg leste som var på engelsk, så bare det motiverte meg til å lese den ferdig. Den boken har lært meg enormt mye og jeg føler at jeg har blitt mer reflektert. Når jeg ser tilbake så tror jeg at det var den boken som gjorde meg interessert i min mentale helse. Flow er en sinntilstand der en person blir fullstendig involvert i en aktivitet og når man er i denne mentale tilstanden så suser tiden forbi og man blir helt slukt opp i og fokusert på det en gjør. Jeg kan på mange måter si at når jeg leste denne boken var jeg i flow tilstanden. Boken fasinerte meg og jeg synes forfatteren var utrolig flink til å skrive og forklare. Plutselig hadde jeg lest boken ferdig! Nå når jeg ser tilbake på det, så synes jeg det er litt morsomt at første gangen jeg opplevde flow bevisst, var når jeg leste om tilstanden.
Jeg tror livet får mer mening når man har en aktivitet eller hobby å se frem til. Når jeg står opp om dagene, gleder jeg meg til å rulle ut yogamatten. Når jeg klarer nye posisjoner på matten og får til noe nytt, føler jeg meg stolt og dedikert. Jeg blir stolt av meg selv. Det gir meg en lykkerus og mestringsfølelse og da vil jeg bare fortsette. Det er slik flow-tilstanden oppstår.
Nå som jeg har begynt å studere, ser jeg også på studiene og fagene som en utfordring. En utfordring som jeg vet at jeg kommer til å mestre. Jeg har endret tankegangen min. Før tenkte jeg at jeg ikke var så smart og fikk ofte også høre dette fra lærere på skolen. Dette har faktisk vært en stor usikkerhet for meg nettopp fordi jeg har blitt fortalt at jeg ikke kan. Jeg vil fortelle en historie fra når jeg gikk i 8. klasse som virkelig har suttet spor i meg. Naturfag var ikke mitt sterkeste fag på den tiden, og jeg låg på rundt en 3’er i snitt i faget. Ene uken begynte vi på et nytt kapittel som omhandlet naturkatastrofer, jordskorper, vulkaner og store endringer i klimaet vårt. Dette var noe jeg hadde naturlig interesse for, og jeg tok det ganske enkelt og forstod alt jeg leste. Jeg pugget ikke en gang så mye til prøven fordi jeg tok det så lett. Jeg hadde prøven og synes egentlig den var ganske lett. Noen uker etter, så fikk jeg resultatet tilbake. Det var min første toppkarakter og jeg ble naturligvis kjempe glad! Læreren spurte om jeg kunne bli med henne ut på gangen fordi hun ville snakke med meg. Jeg tenkte at siden jeg hadde gjort det så bra, så skulle jeg få skryt for min første 6’er. Det skjedde ikke. Isteden gikk læreren ut ifra at jeg hadde jukset og uten å spørre meg så sa hun bare «jeg aksepterer ikke juksing i mitt fag». Jeg ble så sjokkert og ikke minst skuffet.
Dette har fått meg til å tvile på mine egne evner i lang tid. Når jeg begynte på høyskole gikk jeg inn med en innstilling om at «nå skal jeg i hvert fall klare det». Jeg fant en indre motivasjon og vet du hva? Det hjalp. Jeg brukte denne hendelsen til å motivere meg og det resulterte i B på eksamene mine. Poenget mitt er at jeg vet at jeg kan, jeg måtte bare forstå det selv. Denne usikkerheten som jeg har hatt om min egen læring i lang tid, har jeg heller snudd over til en utfordring som jeg går inn for å mestre.
Vi trenger utfordringer. Lag dine egne utfordringer og ikke sitt å vent på at noe skal skje. Finn deg en hobby og gå all-in. Å være dedikert til noe er sexy. Vi må ikke sitte å vente på fremtiden, vi må skjønne at vi lever i den nå.
For rundt to år siden bodde jeg på Gran Canaria og hadde en uke ferie hvor jeg bestemte meg for å bestille billetter til Africa for å bo hos venninnen min Ebba, som jobbet og bodde der på den tiden. Jeg hev meg rundt for å finne de beste, billigste og kjappeste flybillettene fra Gran Canaria til Kap Verde. Plutselig hadde jeg bestillt tur. Jeg gledet meg kjempe mye og begynte å telle ned dagene. Jeg ringte til Ebba og vi begge var i supergiret på at jeg skulle komme på besøk slik at vi kunne oppleve øyen sammen og skape gode minner i lag.
Dagen før avreise til Africa hadde jeg pakket klart og såg frem imot å reise. Alle de andre guide-vennene mine skulle selvsagt ut på byen den kvelden ettersom mange hadde fri på tirsdagen. ( Det var tradisjon å dra ut på byen hver mandag. Vi kallte det “guide-mandag”) – så jeg skulle selvsagt ikke gå glipp av dette, selv om jeg hadde et tidlig fly å rekke. Det resulterte med at jeg ble med ut og vi hadde alle litt for mye å drikke, som vanlig, og jeg våknet dagen etterpå av alarmen min som ringte fra telefonen min. Jeg stod opp og fikk meg til flyplassen fortere enn jeg klarte å våkne. Jeg tror jeg fortsatt var litt full om jeg kjenner meg selv rett. På flyplassen gikk jeg raskt igjennom sikkerhetskontrollen og kom fort til rett gate. Da tar jeg opp mobilen og ser at jeg har bare rundt 15% strøm. Jeg leitet i vesken min for å ta opp laderen slik at jeg kunne få tiden til å gå.
Etter jeg hadde leitet i alle lommer og hull i vesken forstår jeg at jeg har glemt laderen hjemme. Det gikk så fort om morningen og da hev jeg meg bare ut dørene, før jeg hadde dobbelsjekket at jeg hadde alt med meg. Boardingen begynte og jeg gikk på flyet og tenkte at siden det ikke var så lang flytur så klarer jeg meg fint med bare de 15% i rundt 1,5 time. Så jeg hørte derfor på musikk og brukte opp de siste prosentene.
Jeg merket at flyet begynte å lande og nå var det endelig tid for meg å møte Ebba igjen og endelig ta ferie. Jeg går av flyet og ser ingen Ebba. Jeg spør da lokale rundt meg hvilke øy jeg har komt til, og begynner å lure på om jeg er på feil øy. På Kap Verde finnes det 10 ulike øyer, og jeg var skråsikker om at jeg hadde booket tur til rett øy. Det viste seg å være feil, ettersom jeg skulle til Boa Vista, og øyen jeg hadde havnet på var Sal. Jeg begynte å stresse og tenkte at jeg måtte skrive til Ebba med en gang og si at jeg hadde havnet feil, men mobilen var tom for strøm så jeg hadde ikke mulighet til dette.
Så der stod jeg i Afrika, litt fyllesyk, alene, tom for strøm på mobilen og ingen plan videre for hva jeg skulle gjøre. Hvordan skjedde dette? Før jeg gikk i panikk, tenkte jeg meg godt om om prøvde å være så løsningsorientert som mulig. Jeg spurte rundt om noen hadde en Iphone lader, men ettersom jeg var i Africa, som er et fattig land, så var det nesten ingen som visste hva en Iphone var. Til slutt fikk jeg meg inn til politistasjonen og de hadde heldigvis en lader som passet til min telefon. Jeg spurte også politiet om det var muligheter for å ta båt eller ferge til Boa Vista, og det var det. Men da måtte jeg ta meg inn til havnen. Jeg ble kjent med en hyggelig afrikansk mann som sa at han kunne kjøre meg til havnen, så jeg satt på med han og han viste meg rundt på veien. Når jeg ser tilbake på det nå så kunne denne situasjonen vært litt sketchy, men jeg stolte på magefølelsen- og det gikk jo fint.
Vi kom frem til havnen hvor fergen til rett øy gikk, men det var ett problem. Fergen gikk bare 2 ganger i uken. Den neste fergen skulle gå om 3 dager. Jaha. Hva gjør jeg da? Jeg var fortsatt veldig rolig på dette tidspunktet og tenkte at alt kom til å løse seg, på en måte eller en annen. Men hvordan? Nei, det visste jeg ikke. I mellomtiden så var jeg og denne afrikanske mannen på stranden og spilte litt volleyball og jeg fikk til og med se når de fisket opp hai fra kaien. Jeg tror også jeg ble veldig påvirket av mottoet på øyen som var “no stress”, og alle disse vakre menneskene som jeg møtte på veien de fortalte meg at det fikser seg til slutt. Og det gjorde det! Men hvordan?
Etter noen timer i havnen så ble jeg kjørt tilbake til flyplassen og fikk vite at det gikk oftere fly til Boa Vista fra en annen øy i nærheten. “Okei, da må jeg komme meg til denne øyen isteden”, tenkte jeg. Flyet gikk om kvelden den samme dagen, så jeg satt meg fint ned på den lille flyplassen og ventet. Jeg skulle nå ta fly til en annen øy i nærheten for å håpe på at det gikk et annet fly til rett øy derifra. På dette tidspunktet fikk jeg et lite sammenbrudd når jeg tenkte over situasjonen min og gikk inn på et rustent toalett og begynte å hylgrine. “Hva faen gjør jeg med livet mitt?” “Hva tenker jeg på?” “Så uansvarlig av meg!”. Etter en times mental breakdown gikk jeg ut igjen fra toalettet og fikk hentet mobilen min igjen fra politiet. Den var nå oppladet og jeg kunne endelig informere Ebba. Ebba hadde ringt moren sin og jeg hadde en tusenvis meldinger og ubesvarte anrop på telefonen. Da jeg ringte Ebba og fortalte hun dette, var jeg fortsatt lei meg men samtidig var dette bare så “typisk meg” at vi lo også en del av det. Det var godt å endelig snakke med noen som forstod meg, og jeg kunne ikke bedd om bedre forståelse fra Ebba♥
Endelig skulle flyet mitt gå til denne andre ukjente øyen i håp om at det gikk et fly derifra til Ebba til Boa Vista. Jeg kom frem og gikk rett i billettskranken som spurte om det var noen fly som gikk til Boa Vista. Damen i skranken informerte meg om at det gikk et fly dagen etterpå kl. 09:00 men det var fullt, men noen ganger er det noen som ikke dukker opp, og da var det mulig å sitte seg opp på “venteliste” for den plassen. Jeg gjorde selvfølgelig dette og fant meg ett hotell for natten for så å prøve på nytt morningen etterpå. Nå hadde det gått over ett døgn i dette kaoset og hodet mitt var helt ferdig og jeg ville bare sove. Men når jeg kom på hotellet var jeg livrett for å sovne og ikke høre alarmen min slik at jeg ikke nådde flyet som skulle gå. Jeg bestillte vekking til rommet mitt på hotellet, men det var ikke nødvendig fordi jeg var oppe hele natten uansett, fordi jeg turte ikke å ligge meg.
Jeg kom tilbake til flyplassen og spurte forhåpningsfullt i skranken om det var noen “noshow” på flyet til Boa Vista. Hjertet mitt dunket så hardt at jeg kunne kjenne det i hele kroppen. Damen begynte å søke og trykte på tastaturet for å sjekke tilgjengligheten på flyet for meg, noe som kjentes ut som flere timer. Hun stoppet opp og ser på meg og sier; “yes, there is one cancelled booking, so there is space for you at the flight”. Klumpen i magen slapp, pulsen sank og jeg klarte endelig å tenke klart igjen. Det var en enorm stor lettelse som bare forsvant i kroppen min og jeg klarte endelig å se en utvei på dette sirkuset. Jeg betalte med en gang og fikk meg på flyet – og endelig var jeg på vei til den rette øyen i Africa.
Dette er en historie som beskriver meg som person veldig godt. Litt vimsete og tenker at alt løser seg til slutt. For vet du hva? Det gjorde det. Det er ikke nødvendig å ta sorgene på forskudd, og det er viktig å huske på. Reisen endte med at meg og Ebba hadde en fantastisk fin uke i Africa og fikk opplevd mye sammen. Slike minner er så gøy å se tilbake på og le litt av i etterkant.
Jeg synes det er så morsomt å dele slike historier med dere og tenker at dersom dere liker det så fortsetter jeg selvfølgelig med det! Jeg har mange reisehistorier på lur som kan ligne på denne. Du kan for eksempel lese om Miami turen min HER, som også er et morsomt minne å se tilbake på. Hva tenker dere? Likte dere historien?
