Jord, luft
ild og vann
slik vandret vi
til fremmed land
Dyr, planter
skog og trær
en annen tid,
vi stod så nær
Se, høre
lukte og smake
kan vi ikke dra
tilbake?
Himmel, mørke
måne og stjerne
store spørsmål
utviklet vår hjerne
Fingrer, tær
hud og hår
kroppen leger
alle sår
Tanke, følelse
pust og hjerte
i kroppen vi føler
den intense smerte
Kjærlighet, glede
sinne og frykt
du er svaret
i deg er det trygt
Masse kjærlighet fra meg,
♥ingvildsætre
I dag tenker jeg på kroppen min. Kroppen din. Jeg tenker på at kroppen vår er et levende bevis på menneskehetens evolusjon. Millioner av år med evolusjon har ført oss til slik vi ser ut i dag. Det er litt rart å tenke på. For man tenker jo aldri på det. Det er kanskje enda mer rart. Er det ikke i vår natur å undre over hvor man stammer fra? Hva man en gang var? Hvordan man en gang så ut? Det fascinerer meg å tenke på hvordan vi har sett ut. For millioner av år siden. Alt som har skjedd tidligere i menneskehetens historie, har ført oss til akkurat slik vi ser ut i dag. Homo sapiens.
Kanskje vi er på vei inn i en ny tid, eller på vei mot en ny menneskeart. Kanskje vi, i fremtiden, blir kalt homo tekno? Vi blir jo nesten født med teknologi i hendene. Så mye som hjernen vår har forandret seg opp gjennom tidene, vil jeg tro at det også skjer store endringer i hjernen vår i denne tiden. Babyer lærer å bruke telefonen før de lærer å snakke og gå. Det må da skape endringer i hjernen. For tenk på det – vi har alltid tilpasset oss omgivelsene våre. Og det gjør vi enda.
Tidligere synes jeg det var skummelt å tenke på hvor mye teknologien har integrert seg i hverdagen vår. I oss. Bare tenk på hvor mye man faktisk identifiserer seg gjennom teknologiske medier. Hvor mye man identifiserer andre gjennom teknologiske medier. Det er litt kult også. Den seneste tiden har tankene snudd litt. Jeg tror på mange måter at teknologien kan hjelpe oss. Om vi bruker den rett. For hva om, i en fjern fremtid, kunstig intelligens kan lære matematikk, historie og naturfag til elever? Så kan lærerne hjelpe barna å utvikle emosjonell intelligens, tålmodighet og mot.
Det som derimot skremmer meg med teknologien, er frykten for å miste tilknytningen med kroppen. Jeg vet selv hvor num jeg føler meg når jeg skroller på telefonen min. Jeg føler.. ingenting? Det er bare tomt. Tiden bare passerer. Uten at jeg er særlig bevisst på meg selv eller omgivelsene mine. I hele menneskehetens historie, tror jeg ikke vi har vært i mindre kontakt med kroppene våres, enn nå. For hvilket forhold har man egentlig til kroppene våre? Det er vel bare den som frakter oss fra hit til dit. Eller? Om man tenker på det, så er kroppen ganske magisk. Vi har en velfungerende kropp som gjør alt for oss. Den puster, uten at man forteller den hvordan. Den vokser, uten at vi merker det. Den strømmer oksygenrikt blod til hjertet, den gir luft til lungene, den leger sår. Den skaper liv. Den gir oss liv. Helt av seg selv. Kroppen er ganske magisk.
Jeg tror tilknytningen til kroppen blir sterkere, om man studerer den innad med nysgjerrighet. For hvordan kjennes det egentlig ut å være i live? Jeg liker å tenke på kroppen min som mitt egne forskningsprosjekt. Mitt egne micro cosmos. Et micro cosmos som har oksygen som næringskilde. Så vær nysgjerrig på hvordan innpustet kjennes ut i forhold til ut-pustet. Hvordan kjennes det ut når magen fylles opp med luft? Å være i egen pust tror jeg er det mest tilgjengelige redskapet vi har for å være tilstedet i oss selv. Vi kan ikke være i forrige pust. Vi kan ikke være i neste pust. Kun i akkurat dette pust er vi helt tilstedet i oss selv.
Masse kjærlighet fra meg,
♥ingvildsætre
Hva skjedde med september? Tiden bare flyr forbi. Som student, er høsten over på et blunk! Innleveringer, forelesninger, arbeidskrav og bachelor-forberedelser. Hverdagene er dedikert til skolearbeid og jeg har virkelig lyst å gjøre mitt beste, uten å presse meg for hardt. Midt oppi alt skolearbeidet, synes jeg det er godt å sette av tid til meg selv også. Og ikke minst viktig. Jeg trenger å koble ut litt. Male, skrive, lese en bok, meditere – noe som får tankene til å klarne litt. Slippe taket litt.
Det føles ut som jeg har fått en ny boost med inspirasjon. Den har vært borte i en stund nå, så det er deilig å kjenne på at den er tilbake. Hva enn det betyr. Jeg føler meg mer kreativ og “i takt” med meg selv, og det er viktig for meg. Å være litt i balanse.
En kort liten oppdatering fra meg. Jeg håper du også har det bra. Hvor enn du leser dette fra. Jeg synes det er godt å skrive her på bloggen i blant når jeg føler for det. Litt som en offentlig dagbok. Det hørtes egentlig skummelt ut. Men det er fint å dele hvert fall. Vi snakkes om ikke alt for lenge, håper jeg.
Masse kjærlighet fra meg,
♥ingvildsætre
Da har jeg samlet nervene og publisert videoen som jeg både har gruet og gledet meg til å dele. Det begynte egentlig som en tekst som bare lå i utkastet her på bloggen, før jeg fant ut at jeg ville gjøre noe mer med den. Å lage videoen har faktisk vært utrolig gøy! Jeg har virkelig kost meg når jeg har dratt ut med kameraet mitt for å filme klipp til teksten og jeg føler at videoen ble mer personlig når jeg lagde den på denne måten. Siden dette var en veldig personlig opplevelse, fant jeg ut at jeg måtte spille den inn selv, med egen stemme, for å kunne fortelle min historie.
Jeg er hvert fall fornøyd med resultatet av videoen og all tid og energi jeg har lagt inn i den, men det viktigste for meg er budskapet jeg forteller. Jeg håper derfor dere lytter til videoen med et åpent sinn, for jeg vet at dette tema kan være vanskelig å skjønne seg på, og ikke minst vanskelig å snakke rundt.
♥ingvildsætre
I 2021 skjedde det mye. Kanskje aller mest med psyken min. Det har vært et år med lite menneskelig kontakt. Det gjør vel noe med en, ikke sant? Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg lengre. Hvordan jeg skal være. Det jeg vil, er å være ærlig. Korona og pandemien har påvirket den psykiske helsen min. På godt og vondt. Jeg er på mange måter glad for det, ettersom mye tid alene har fått meg til å faktisk tørre å kjenne på hvordan jeg har det. Hva jeg føler. Jeg er i mer kontakt med meg selv. Det turte jeg ikke før. Da var frykten sterkere enn nysgjerrigheten og jeg beholdt lokket på boksen på. På den andre siden har det også vært tøft. Eller mer skummelt. For er det ikke når man først er alene at man klarer å kjenne på hvordan man faktisk har det? Er det ikke da vonde, gamle hendelser og undertrykte følelser og tanker kommer frem? Denne gangen kunne jeg ikke flykte fra dem. Jeg er tøffere nå og vil møte dem. Men det er skummelt å gjøre alene.
Etter 6 måneder ventetid, fikk jeg endelig psykolog. Det er et rart tema å snakke om, nettopp fordi det ikke er så vanlig å skrike ut høyest om. Men hvorfor er det slik? Burde ikke egentlig alle mennesker ha en person man kan snakke sine innerste tanker til, som bare lytter og forstår? Om ikke det er en psykolog, hvert fall noen nære deg. Mennesker er følelsesstyrt og jeg tror helt oppriktig at man trenger å snakke om følelsene våre for å forstå seg selv. Kanskje også for å forstå andre?
Det er skummelt å grave, fordi kanskje finner man noe skummelt. Jeg tror på mange måter at det var derfor jeg synes det å meditere var skummelt i starten. Det var bare meg og mine egne tanker. Nå når jeg mediterer pleier jeg å tenke på pusten min som lyden av bølger som slår inn mot land. Å jeg liker å tenke på tankene mine som skyer. Skyene passerer til slutt og bak alle skyene er det blå himmel. Helt stille. Det er så vakkert på den trygge plassen min.
For meg, sa det plutselig stopp. Å undertrykke og skubbe bort noe som egentlig påvirker meg i stor grad, resulterte i et angstanfall. Veggene raste ned, og jeg ble mer sårbar og ydmyk enn jeg noen gang hadde vært før og trodde var mulig. Jeg hylgråt og var livredd. Jeg begynte å puste tyngre og tyngre før jeg begynte å hyperventilere og ble svimmel. Det var en skummel opplevelse, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere. Om jeg skal ta noe positivt ut av det, så var det også på en merkelig måte litt befriende. Jeg lot meg selv gråte og jeg prøvde ikke å stoppe det som skjedde. Som om jeg trengte å virkelig knekke for å forstå hvor mye det faktisk påvirker meg.
Så kan vi ikke se på det å spørre om hjelp som en styrke, fremfor en svakhet? For er det ikke når man tørr å innrømme for seg selv og andre at ting er vanskelig, at man viser styrke? Det synes jeg er å være tøff. For hva er egentlig vakrere enn ærlighet og sårbarhet? Det å føle at andre kan se rett gjennom deg kan virke skummelt. Og det er det. Men det er også noe så sinnsykt vakkert med det. Å tørre å vise de svake sidene. De sårbare sidene. Å vise deg. Hele deg.
♥ingvildsætre
Å spasere rundt i et så stort museum som Louvre, var spennende. Også litt rart. De meste av både skulpturer og malerier er jo flere hundre år gammelt og det fascinerer meg hvor godt tatt vare på det er blitt. Heldigvis. Jeg synes historie fort kan bli tørt å bare lese fra en historiebok på skolen, men det å faktisk gå i slottet hvor Napoleon bodde og se det første maleriet av solkongen, var en helt annen opplevelse. Ikke alle klasserom har 4 vegger😊 En liten funfact som jeg leste og tok med meg fra museumet var at det å “pose” og ha hånden på hoften før man skal ta et bilde, kommer fra solkongen, Ludvig XIV. Da han skulle bli malt for første gang, valgte han å plassere hånden på hoften sin, og etter det ble det en kongelig bevegelse. Det er morsomt, for det gjør vi jo fortsatt den dag i dag. Litt av et mote ikon, eller hva?
Skulpturene var så detaljert at det var nesten skummelt. Litt av et talent de hadde på den tiden. Maleriene synes jeg også var spennende å studere. Ettersom jeg liker å male og tegne selv, oste det av inspirasjon etter besøket. Mange av verkene i museumet ble laget under den franske revolusjonen, og jeg synes det er interessant å tenke på at i denne tiden var folk også mest kreativ. De hadde mye på hjertet, og uttrykket dette gjennom kunst. For er det ikke under usikre tider man har mest man vil si? Kanskje det er noe man kan relatere til i dagens samfunn. Vi lever ikke akkurat som de gjorde under den franske revolusjonen, men vi lever i et samfunn hvor ting er i ferd med å endre seg. Kanskje midt i den teknologiske revolusjonen? Sosiale medier, digitalisering, falske nyheter og kunstig intelligens. Det er jo tross alt vi, folket, som bestemmer utfallet. Så hvordan drømmer vi at verden skal se ut i fremtiden?
♥ingvildsætre
Sinnet koker i min lille kropp
For hvem var du,
da jeg skrek stopp?
Tåren triller ned mitt myke kinn
For hvem ble jeg,
da du endret mitt sinn?
Angsten fyller hver eneste celle
Sniker seg inn,
har meg noe å fortelle
Kroppen var på mitt lag
fokuserte på
mine hjerteslag
Pustet ut,
Pustet inn,
Før jeg ropte
Forsvinn!
For du lever
Du kom deg bort
Selv om han etterlot deg
sort.
Hold hodet hevet
vær glad i livet.
Slutt å skyld på
at du
var den naive.
♥ingvildsætre
Hverdagen blir stort sett spandert inne. Vi er vel alle mer inne enn vi vanligvis pleier å være. Derfor fant jeg ut at jeg vil gjøre det så hyggelig som mulig å også være inne! Jeg har begynt å interessere meg i planter, og spesielt grønne planter. Først av alt fordi de er fin å se på og skaper en fin “stemning” i hjemmet. Men en annen grunn for interessen, er at da har jeg alltid noe å passe på. Jeg må ta være på plantene mine. Vanne dem, skifte jord til dem, vaske og spraye bladene fra støv. Jeg spiller gjerne litt musikk til dem også. Jeg vet ikke om det er helt crazy å tenke, men jeg tror plantene mine liker litt musikk. De kan i hvert fall absorbere til seg lyd, så noe hører de i hvert fall. Jeg håper bare vi har samme musikksmak :-))
De blir også sagt at å ha planter i hjemmet sitt, har mange positive effekter. Både fysisk og psykisk faktisk.
Det synes jeg er sykt kult! Plantene renser for eksempel luften i rommet de står i. Og dersom du er en sensitiv person, som føler at levende ting gir deg positiv eller negativ energi, så kan plantene påvirke humøret ditt. Plantene kan også påvirke den mentale helsen. Jeg merker selv at når jeg sitter av tid til å pleie og gi kjærlighet til plantene mine, føler også jeg meg bra. Å ta vare på plantene, klarner også tankene og kan hjelpe mot stress og angst. Å grave i jorden og vanne plantene, aktiverer kreativiteten og stimulerer sansene.
💚ingvildsætre
For rundt ett halvt år siden ble det oppdaget at jeg hadde høygradig celleforandringer. Kroppen min spilte ikke på lag med meg, og jeg kunne kjenne at noe var galt. Jeg bestilte derfor en legetime og raskt etter jeg hadde forklart symptomene mine til legen, foreslo han å ta en celleprøve på meg. Etter 3 ukers ventetid, som føltes ut som en evighet, fikk jeg endelig svar på prøvene. Jeg hadde celleforandringer. Det er normalt for unge jenter å ha celleforandringer, og det er heldigvis noe kroppen som regel fikser opp i selv. I mitt tilfelle hadde jeg høygradig celleforandringer, og ble derfor henvist videre til en konisering. Jeg hadde da et lite inngrep hvor de opererete bort nederste del av livmorhalsen. Det var en dagsoperasjon hvor jeg fikk lokalbedøvelse og lett narkose, og de som jobbet der, tok godt vare på meg og hadde god tålmodighet.
Selv om dette inngrepet ikke var en stor fysisk belastning, var det en stor mental belastning. Jeg uroet meg fra jeg tok de første prøvene og ventet på svar, til selve operasjonsdagen. Fra oktober i fjor til mars i år, var det mange engstelige tanker. Når jeg fikk høre at det var noe unormalt med kroppen min, klarte jeg ikke å la være å bli redd for livet mitt. Man tenker automatisk det verste og det er vanskelig å få et klart sinn når man vet at noe er gale. Jeg tror også at jeg uroet meg ekstra mye, ettersom min mor hadde livmorkreft ett par år tilbake. Tankene kom selvfølgelig, og det var skummelt.
Man blir litt psykisk nede av å vente i usikkerhet. Det var mye venting på svar, og mange tanker i den perioden. Det var egentlig veldig tilfeldig at jeg fant ut av det. Jeg er glad for at jeg lyttet til kroppen min i den perioden, ettersom jeg merket at noe ikke stemte. Det har nå gått 6 måneder siden operasjonen, og man må da undersøkes på nytt. For å se at alt er i balanse, eller om det må gjøres noe mer. Jeg har nå hatt undersøkelsen og skal vente i 3 nye uker på svar. Denne gangen skal jeg prøve å ta en dag om gangen, og ikke ta bekymringer på forhånd. Det kommer en slags angst av å gå rundt i 3 uker å vente i usikkerhet. Det vil jeg ikke utsette meg for denne gangen. Så langt det går hvert fall.
Poenget med at jeg skriver dette, er først av alt å få klarne tankene mine rundt det. For min egen del. Men også for å oppfordre andre kvinner til å sjekke seg om de opplever endringer eller smerter i underlivet. Så bestill en legetime og si at du vil sjekke deg for celleforandringer, og spre ordet ♥ #sjekkdeg
♥ingvildsætre
♥ingvildsætre
