I dag tenker jeg på kroppen min. Kroppen din. Jeg tenker på at kroppen vår er et levende bevis på menneskehetens evolusjon. Millioner av år med evolusjon har ført oss til slik vi ser ut i dag. Det er litt rart å tenke på. For man tenker jo aldri på det. Det er kanskje enda mer rart. Er det ikke i vår natur å undre over hvor man stammer fra? Hva man en gang var? Hvordan man en gang så ut? Det fascinerer meg å tenke på hvordan vi har sett ut. For millioner av år siden. Alt som har skjedd tidligere i menneskehetens historie, har ført oss til akkurat slik vi ser ut i dag. Homo sapiens.
Kanskje vi er på vei inn i en ny tid, eller på vei mot en ny menneskeart. Kanskje vi, i fremtiden, blir kalt homo tekno? Vi blir jo nesten født med teknologi i hendene. Så mye som hjernen vår har forandret seg opp gjennom tidene, vil jeg tro at det også skjer store endringer i hjernen vår i denne tiden. Babyer lærer å bruke telefonen før de lærer å snakke og gå. Det må da skape endringer i hjernen. For tenk på det – vi har alltid tilpasset oss omgivelsene våre. Og det gjør vi enda.
Tidligere synes jeg det var skummelt å tenke på hvor mye teknologien har integrert seg i hverdagen vår. I oss. Bare tenk på hvor mye man faktisk identifiserer seg gjennom teknologiske medier. Hvor mye man identifiserer andre gjennom teknologiske medier. Det er litt kult også. Den seneste tiden har tankene snudd litt. Jeg tror på mange måter at teknologien kan hjelpe oss. Om vi bruker den rett. For hva om, i en fjern fremtid, kunstig intelligens kan lære matematikk, historie og naturfag til elever? Så kan lærerne hjelpe barna å utvikle emosjonell intelligens, tålmodighet og mot.
Det som derimot skremmer meg med teknologien, er frykten for å miste tilknytningen med kroppen. Jeg vet selv hvor num jeg føler meg når jeg skroller på telefonen min. Jeg føler.. ingenting? Det er bare tomt. Tiden bare passerer. Uten at jeg er særlig bevisst på meg selv eller omgivelsene mine. I hele menneskehetens historie, tror jeg ikke vi har vært i mindre kontakt med kroppene våres, enn nå. For hvilket forhold har man egentlig til kroppene våre? Det er vel bare den som frakter oss fra hit til dit. Eller? Om man tenker på det, så er kroppen ganske magisk. Vi har en velfungerende kropp som gjør alt for oss. Den puster, uten at man forteller den hvordan. Den vokser, uten at vi merker det. Den strømmer oksygenrikt blod til hjertet, den gir luft til lungene, den leger sår. Den skaper liv. Den gir oss liv. Helt av seg selv. Kroppen er ganske magisk.
Jeg tror tilknytningen til kroppen blir sterkere, om man studerer den innad med nysgjerrighet. For hvordan kjennes det egentlig ut å være i live? Jeg liker å tenke på kroppen min som mitt egne forskningsprosjekt. Mitt egne micro cosmos. Et micro cosmos som har oksygen som næringskilde. Så vær nysgjerrig på hvordan innpustet kjennes ut i forhold til ut-pustet. Hvordan kjennes det ut når magen fylles opp med luft? Å være i egen pust tror jeg er det mest tilgjengelige redskapet vi har for å være tilstedet i oss selv. Vi kan ikke være i forrige pust. Vi kan ikke være i neste pust. Kun i akkurat dette pust er vi helt tilstedet i oss selv.
Masse kjærlighet fra meg,
♥ingvildsætre
