“Ingvild, du kommer til å angre om du dropper ut”

~00.51~

Jeg vet det. Jeg vet det så godt. Dersom jeg dropper ut nå, kommer jeg til å angre. Så slutt å si det- jeg vet det. Du sier kanskje “men Ingvild, det er ikke lenge igjen”, jeg vet det. Men akkurat nå ser jeg ingen annen utvei en å droppe ut. Jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. Jeg forstår ikke. Det er så mye som skjer, og jeg vet at det er like vanskelig for alle og at alle har sine problemer. Men jeg klarer ikke takle mine problemer like godt som kanskje mange andre klarer. Når jeg er lei meg er jeg virkelig lei meg, når jeg er sint er jeg skikkelig sint. Når jeg har bestemt meg da har jeg virkelig bestemt meg. Det eneste som holder meg igjen og som har fått meg til å bli værende på skolen er drømmene mine. Jeg vil nå mine mål for å klare drømmene mine. Akkurat nå tar jeg en dag om gangen. “Jeg må bare klare meg igjennom denne dagen” tenker jeg hver dag før skolen. Det er ikke alltid like lett, og det er ikke alltid jeg klarer det heller. For litt siden var jeg borte fra skolen i rundt to uker, og hadde egentlig bestemt meg for å slutte og heller ta igjen det halve året til neste år. Men så kommer kommentaren “Men Ingvild, du kommer til å angre om du dropper ut nå- så nærmt slutten” “Men Ingvild, da gir du slipp på drømmene dine”. Jeg vil bare bli ferdig og tenke “Yes, jeg klarte det”. Men jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å si den setningen. Jeg håper og ønsker at jeg kommer til å klare det, men jeg vet ikke. Jeg er så usikker og jeg har ikke bestemt meg. Det er 50/50. Endten, eller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg så en videoblogg for noen uker siden der jeg kjente meg så utrolig godt igjen. Temaet var skole. Skole er et ømt tema for meg. Jeg hater å snakke om skole og karakterer. Jeg føler ikke at jeg klarer å mestre noe på skolen og jeg har ikke ett eneste fag jeg er god i. Jeg har ikke et eneste fag jeg liker. Jeg trives så absolutt ikke når jeg er på skolebenken. Hvordan skal man lære alt i livet igjennom en tekstbok? Vi har alle forskjellige læringsmetoder, men jeg er ikke en person som klarer å lære noe uansett hvor mange timer jeg sitter å leser i en bok eller uansett hvor hardt jeg prøver å følge med i undervisningen. Dette handler ikke om motivasjon, dette handler om meg som person. Jeg trodde første årene på videregående at jeg bare hadde mistet motivasjonen og at jeg måtte bare jobbe så kom den tilbake. Men nei. Jeg får ingenting annet ut av skole enn frustrasjon, fortvilelse, dårlig selvtillit, lite søvn, skuffelse, stress, sinne og tårer. Jeg prøver- det gjør jeg virkelig. Jeg kan virke som om jeg ikke bryr meg om skole i det hele tatt, men jeg gjør det. Faktisk utrolig mye. Men på en annen måte enn hva andre kanskje gjør. Jeg har så lyst å mestre på skolen, jeg har så lyst å få gode karakterer, jeg har så lyst å forstå. Jeg klarer virkelig ikke å sitte klar som et skudd hver morgen ved pulten min å være ivrig å lære. Nei. Det er ikke meg. Jeg kunne ønske det var meg.

På bilde ovenfor visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. Jeg gledet meg til å begynne på skolen og treffe alle de jeg skulle gå i klasse med, og jeg var klar for å lære. Nå derimot- ingenting. Det eneste målet jeg har dette skoleåret er å bestå. Mest av alt har jeg lyst å droppe ut og aldri komme tilbake til skolen. Men nei, det kan jeg jo ikke? Da får jeg jo ikke bli det jeg vil? Eller får jeg det?.. Hvem er det som har bestemt at jeg må gå på skole for å oppnå noe og å for at det skal bli noe ut av meg? Jeg har så utrolig mye frustrasjon i meg når det kommer til skole. Etter dette året skal jeg aldri tilbake på skolebenken. Jeg vil ut i livet å lære. Jeg vil ikke sitte i et klasserom med en bok på 300 sider foran meg. Bloggeren annijor sa: “Jeg tror skole er en ting for å holde oss mennesker nede, slik at vi ikke blir smarte nok til å forstå at vi egentlig er en liten maur i en veldig stor maurtue”. Jeg vil ikke bli tvingt til å lære. Jeg vil lære noe fordi jeg synes det er gøy. Jeg har lyst å finne gleden av å lære igjen. Jeg har lyst å bli like glad for å lære noe som det jeg ble da jeg skåret mitt første mål i en håndballkamp, jeg vil bli like glad for å lære noe som det jeg ble da jeg viste mamma og pappa at jeg hadde klart å fargelegge innenfor alle strekene i fargeboka mi.

Jeg har så lyst å vite hva som skjedde. Jeg vil vite når det stoppet helt opp for meg. Fordi jeg kan faktisk ikke huske en eneste dag på alle disse 13 årene hvor jeg gledet meg til å begynne skoledagen. Jeg har så lyst å droppe ut fordi jeg er sint på hele skolesystemet og hvordan det blir styrt/gjort på. Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har lagt for meg selv og vært ulykkelig og trist på grunn av skolen. Hver gang jeg er lei meg på grunn av skolen vipper det alltid over til aggresjon. Jeg blir ikke lei meg, jeg blir sint- på meg selv. Sint på meg selv fordi jeg ikke klarer det. Sint på meg selv fordi jeg er så dum. Sint på meg selv fordi alle andre forstår det. Sint på meg selv for at jeg bruker tiden min på å være sint. Når jeg blir skikkelig sint blacker det helt ut for meg, og jeg har lyst å rive ned alt jeg ser og storme vekk og aldri komme tilbake. Dette var noe jeg gjorde de første gangene på barneskolen når jeg ikke forstod noe, men etterhvert forstod jeg jo at det var ofte jeg ikke forstod noe- og da kunne jeg jo ikke rive ned alt jeg så rundt meg hver eneste dag. Så jeg har lært meg å holde det inni meg, i tankene. I et lite hode- overfullt av tanker og sinne. Men jeg viser det jo aldri lengre, men det betyr ikke at det ikke er der. Fordi det er det virkelig. Den eneste forskjellen er at jeg har lært meg å håndtere det. Så da sitter jeg der på pulten min overfullt med sinte tanker og ikke forstår noe som helst. Jeg har snart gått på skole i 13 år og jeg husker ikke mye fra de årene. Jeg føler at en stor del av meg er borte. Skolen har tatt mer ifra meg enn det har gitt meg. Jeg klarer ikke å beskrive hvor enig jeg er med overskriften på dette innlegget. Skolen har tatt ifra meg gleden av å lære, skolen har tatt ifra meg gleden av å mestre, skolen har tatt ifra meg selvtilliten min. 

-i

Hei! Jeg vil bare takke hver enkelt av dere før jeg lager noen nye innlegg på bloggen. Etter forrige innlegg har jeg fått så utrolig mange fine meldinger, kommentarer, og støtte av mange rundt meg og det sitter jeg utrolig stor pris på! Det var veldig godt å få det ut, selv om det var veldig personlig. Jeg har lettet litt på trykket og ikke holdt det like mye inni meg, og det tror jeg var bra. Så jeg vil si til hver enkelt av dere som har brydd dere, tusen takk. Jeg ble veldig glad for å se så mye godt skrevet tilbake til meg. Det mener jeg. Det er godt å vite at noen bryr seg, og igjen- jeg sitter utrolig stor pris på hver eneste melding. 

♥i

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Dette er mitt mest personlige innlegg jeg noen gang har skrevet på denne bloggen. Så vær snill å ha respekt. Bloggen er min rømningsvei og dette tema er noe jeg ikke liker å snakke om, så derfor skriver jeg det isteden. Det er ikke en hemmelighet lengre, og jeg har fått tillatelse å skrive det. 

Jeg har aldri hatt større kjærlighetssorg enn det jeg har nå. Hjertet mitt er knust, og det gjør vondt. Jeg får klump i halsen når jeg snakker om det. Det har blitt sånn at mine foreldre har gått hver sin vei. Det gjør så ufattelig vondt. Jo mer man er glad i noen, jo vondere er det. De to personene jeg elsker mest på hele denne jord. De to personene som er sterkere enn noen andre jeg kjenner. De to personene som har støttet meg og mine søstrer hele livet. De to personene som skulle bli gammel i lag. De to personene har gått hver sin vei og skal leve to forskjellige liv. Jeg har alltid tenkt at noe slikt bare skjer med andre sine foreldre, og ikke mine. Men der tok jeg feil. Jeg er både sint og lei meg. Men mest sint. Jeg er frustrert og forbanna. På meg selv, på min hendelsen, på alle.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Det kommer til å bli en stor forandring som hele familien min må innrette seg til. Det blir annerledes, og det blir feil. Jeg får ikke sove og jeg fungerer ikke som før i hverdagene. Jeg ligger å tenker og mimrer tilbake på alle de fine stundene vi har hatt i lag og alt vi har vært igjennom, som en samlet familie. Det blir ikke flere slike minner, og det gjør så vondt å tenke på. Mine foreldre er de sterkeste jeg kjenner og de to har vært igjennom utrolig mye i lag. Oppturer og nedturer. Alt fra fødsler til vonde livstruende sykdommer. Min far ble syk for noen år siden og fikk kollaps under en operasjon og måtte gjenopplives. Rett etter operasjonen fikk min far blodpropp, og i den tiden når pappa var på vei å bli frisk igjen fikk min mor kreft. Det var veldig kritisk og hun var syk lenge. Men de har kommet seg igjennom det på en eller annen måte. Jeg forstår egentlig ikke at de har klart å komme seg igjennom det fordi noe slikt må være ødeleggende og vondt å gå igjennom. Mine foreldre er de sterkeste personene jeg kjenner og de to jeg beundrer mest. Men de er sterkest sammen. De har kjempet sammen og de har vunnet alle kamper. Sammen. Så hvorfor kunne de ikke kjempet i lag og vunnet denne også? Det har dessverre ikke jeg svar på, og det tror jeg ikke de har svar på heller. Jeg elsker mine foreldre over alt på jord, og det er derfor det gjør så vondt.

Det er mye å tenke på rundt alt dette. Om det er noen som lurer så bur jeg fortsatt hjemme ilag med min far ettersom dette alltid har vært drømmehuset hans og han har vokst opp her. Jeg vet ikke hvordan det blir fremover. Det får jeg ta som det kommer. Det eneste jeg kan gjøre er å se fremover og prøve å fungere som vanlig i hverdagene. Det er ikke enkelt, men det er det som er det lureste. Ellers blir det verre. Selvfølgelig er det vanskelig å være på skolen og på jobb å smile og være glad når jeg ikke har det bra. Om du er 15 eller 25 så er det like vanskelig når foreldrene dine skiller lag. Om jeg kunne gjort noe for at min far og min mor skulle fortsatt vært sammen, så hadde jeg gjort det. Og mer. Men det er ikke noe jeg kan gjøre. Jeg kan ikke trylle og jeg kan ikke overtale noen sin beslutning. Jeg kunne med hele mitt hjerte ønsket at jeg kunne det. Men det kan jeg ikke. Om jeg kunne fått ett ønske akkurat nå, så hadde det vært at dette aldri hadde skjedd. Det er en tung periode for oss alle nå, og jeg vil bare at vi skal glemme at det har skjedd og leve som normalt igjen. I lag. Men det ønsket blir litt for stort. Jeg trenger tid og jeg trenger pusterom. Det kommer til å gå bra en dag, bare ikke akkurat i dag.

♥i

Hei! Har vært litt fraværende på bloggen i det siste, og føler ikke jeg har oppdatert dere like mye som jeg egentlig vil. Men det er mye som skjer akkurat nå i livet, og jeg vet ikke enda om det er noe jeg kommer til å skrive om på bloggen eller ikke. Uansett så håper jeg dere har forståelse dersom det ikke blir oppdatering så ofte som normalt om det går an å si. Dagene mine er helt forandret og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere meg til det. Det er vanskelig og jeg har det ikke bra. Det er alt jeg kan og vil si til nå. Håper dere forstår. Føler det er feil dersom jeg skal blogge og oppdatere dere om hvor fantastisk min dag har vært, når den ikke har vært det i det hele tatt. Det er falskt fra meg, og jeg vil ikke være falsk mot mine lesere. Derfor vil jeg enten vente med å blogge eller faktisk snakke ut om det. Det har jeg ikke bestemt meg for enda, men som sagt så håper jeg dere forstår og er tålmodig. 

Nå begynner en ny uke, og jeg skal bare se fremover. Ikke bak. Håper alle får en bra uke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

♥i