Dette er mitt mest personlige innlegg jeg noen gang har skrevet på denne bloggen. Så vær snill å ha respekt. Bloggen er min rømningsvei og dette tema er noe jeg ikke liker å snakke om, så derfor skriver jeg det isteden. Det er ikke en hemmelighet lengre, og jeg har fått tillatelse å skrive det. 

Jeg har aldri hatt større kjærlighetssorg enn det jeg har nå. Hjertet mitt er knust, og det gjør vondt. Jeg får klump i halsen når jeg snakker om det. Det har blitt sånn at mine foreldre har gått hver sin vei. Det gjør så ufattelig vondt. Jo mer man er glad i noen, jo vondere er det. De to personene jeg elsker mest på hele denne jord. De to personene som er sterkere enn noen andre jeg kjenner. De to personene som har støttet meg og mine søstrer hele livet. De to personene som skulle bli gammel i lag. De to personene har gått hver sin vei og skal leve to forskjellige liv. Jeg har alltid tenkt at noe slikt bare skjer med andre sine foreldre, og ikke mine. Men der tok jeg feil. Jeg er både sint og lei meg. Men mest sint. Jeg er frustrert og forbanna. På meg selv, på min hendelsen, på alle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer til å bli en stor forandring som hele familien min må innrette seg til. Det blir annerledes, og det blir feil. Jeg får ikke sove og jeg fungerer ikke som før i hverdagene. Jeg ligger å tenker og mimrer tilbake på alle de fine stundene vi har hatt i lag og alt vi har vært igjennom, som en samlet familie. Det blir ikke flere slike minner, og det gjør så vondt å tenke på. Mine foreldre er de sterkeste jeg kjenner og de to har vært igjennom utrolig mye i lag. Oppturer og nedturer. Alt fra fødsler til vonde livstruende sykdommer. Min far ble syk for noen år siden og fikk kollaps under en operasjon og måtte gjenopplives. Rett etter operasjonen fikk min far blodpropp, og i den tiden når pappa var på vei å bli frisk igjen fikk min mor kreft. Det var veldig kritisk og hun var syk lenge. Men de har kommet seg igjennom det på en eller annen måte. Jeg forstår egentlig ikke at de har klart å komme seg igjennom det fordi noe slikt må være ødeleggende og vondt å gå igjennom. Mine foreldre er de sterkeste personene jeg kjenner og de to jeg beundrer mest. Men de er sterkest sammen. De har kjempet sammen og de har vunnet alle kamper. Sammen. Så hvorfor kunne de ikke kjempet i lag og vunnet denne også? Det har dessverre ikke jeg svar på, og det tror jeg ikke de har svar på heller. Jeg elsker mine foreldre over alt på jord, og det er derfor det gjør så vondt.

Det er mye å tenke på rundt alt dette. Om det er noen som lurer så bur jeg fortsatt hjemme ilag med min far ettersom dette alltid har vært drømmehuset hans og han har vokst opp her. Jeg vet ikke hvordan det blir fremover. Det får jeg ta som det kommer. Det eneste jeg kan gjøre er å se fremover og prøve å fungere som vanlig i hverdagene. Det er ikke enkelt, men det er det som er det lureste. Ellers blir det verre. Selvfølgelig er det vanskelig å være på skolen og på jobb å smile og være glad når jeg ikke har det bra. Om du er 15 eller 25 så er det like vanskelig når foreldrene dine skiller lag. Om jeg kunne gjort noe for at min far og min mor skulle fortsatt vært sammen, så hadde jeg gjort det. Og mer. Men det er ikke noe jeg kan gjøre. Jeg kan ikke trylle og jeg kan ikke overtale noen sin beslutning. Jeg kunne med hele mitt hjerte ønsket at jeg kunne det. Men det kan jeg ikke. Om jeg kunne fått ett ønske akkurat nå, så hadde det vært at dette aldri hadde skjedd. Det er en tung periode for oss alle nå, og jeg vil bare at vi skal glemme at det har skjedd og leve som normalt igjen. I lag. Men det ønsket blir litt for stort. Jeg trenger tid og jeg trenger pusterom. Det kommer til å gå bra en dag, bare ikke akkurat i dag.

♥i