♥ingvildsætre♥
CREATIVE CORNER
MENTAL STYRKETRENING
Er det innafor å si at corona har testen selvtilliten? For hvordan har vi det egentlig når vi blir “låst” inne med seg selv og sine tanker, over en lengre periode? Får vi tid til å reflektere over hvordan vi har det? Eller prøver vi å skjule hvordan vi egentlig har det gjennom alt som gir oss dopamin? Jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at corona har utfordret oss mentalt. Mennesker trenger mennesker. Jeg vet selv at jeg får energi av å være med og rundt folk, og når det plutselig blir tatt bort, blir fort den mentale helsen svekket.
Det å snakke åpent og ærlig om at vi har eller går gjennom psykiske problemer, er første steg til den rette veien. Men i det samfunn som vi lever i, er det vanskelig å snakke ut om nettopp dette. Man føler seg annerledes og rar om man sliter med noe, nettopp fordi ingen snakker om det. For selvfølgelig er det vanskelig å innrømme og si dette, når alt folk bryr seg om er å fremstille det perfekte liv på sosiale medier.
Under corona har jeg hatt mange tanker surrende. Hvilke bekreftelse er det jeg så sårt søker? Først nå, har jeg funnet ut at den eneste bekreftelsen jeg trenger og søker etter, er den fra meg selv. Jeg har og er alt jeg trenger for å være lykkelig. Kanskje corona kom for at vi mennesker skal få litt avstand fra alt det materialistiske og ubetydelige, og heller begynne å fokusere på det som betyr noe. Seg selv. Kroppen. Den mentale helsen. Om vi ikke er fornøyd med det, hvordan kan vi da være fornøyd med noe annet?
♥ingvildsætre
Perfekt uperfekt
Å leve i dagens samfunn er utfordrende. Man blir konstant påminnet alt man ikke er, alt man ikke har, alt man ikke kan. Alle kan så mye mer. Er penere. Har mer. Dette blir matet til oss gjennom sosiale medier. Mange lever i en falsk verden gjennom sosiale medier (jeg mener personlig at Instagram er verstingen) og prøver å fremstille et liv som vi ikke har. Det perfekte liv.
Så spørsmålet er egentlig- hvem som skaper dette presset? Dette presset om å se perfekt ut, å ha det fineste huset, å være mest lykkelig, å ha de beste livet. Om vi fremstiller livene våre på denne måten, er vi ikke da med på å skape det presset? Jeg klandrer ingen. Vi følger bare med trenden, slik som alle andre. Da får vi selvsagt også et press på oss å være som “dem”. Men hva om vi ikke er som “dem”? Hva om man går sin egen vei og normaliserer det motsatte. Hva om vi får det ekte livet frem i lyset? Det perfekte uperfekte livet. For er det ikke det som er å være i livet? Ingenting er gøy om ikke noe er kjedelig. Ingenting er lyst om ikke noe er mørkt. Hvordan kan vi kjenne glede om vi ikke har kjent på sorg? Vi trenger kontraster.
Det er lov å ikke følge samfunnets mørke normer. Hvem har sagt at du skal følge alle andre, selv om alle andre gjør det? Hvorfor kan ikke du gå din egen vei? Vi må slutte å prøve så hardt. Vi må slutte å streve etter den oppmerksomheten og den bekreftelsen. For hvilke bekreftelse søker man egentlig? Den fra alle andre? Eller den fra seg selv?
♥ingvildsætre
MINDFULL PRACTICE
It was when I stopped searching for home within others and lifted the foundations of home within myself I found there were no roots more intimate than those between a mind and body that have decided to be whole.
♥ingvildsætre
CHALLENGE YOURSELF
Jeg husker når jeg var tenåring og spilte håndball for fullt. Hver tirsdag og torsdag var det håndballtrening og det var alltid det jeg gledet meg til og så frem imot når uken startet. Jeg synes det var gøy, og jeg var god i det. Det var sosialt og vi hadde vår egen «håndballverden» på treningene. Ingen ting annet betydde noe akkurat da. Følelsen av å mestre noe, utvikle seg og møte utfordringer på banen og på treningene gjorde det gøy.
Vi mennesker trenger utfordringer. Vi har det faktisk bedre med oss selv dersom vi møter utfordringer. Vi lever i en tid hvor det meste blir tilrettelagt for oss, og dersom man ikke selv er innstilt på å faktisk ville møte utfordringer, så kommer det få. Jeg vet at jeg utvikler meg som person når jeg møter utfordringer, og søker derfor etter utfordringer. Jeg har valgt å ta ansvar selv. Så hvordan kan noe så enkelt og gøy som en hobby gjøre oss lykkeligere?
I sommer/høst ble jeg helt hektet på en bok som heter «Flow». Det var nesten som jeg ble litt avhengig av boken. Det var også den første tjukke boken jeg leste som var på engelsk, så bare det motiverte meg til å lese den ferdig. Den boken har lært meg enormt mye og jeg føler at jeg har blitt mer reflektert. Når jeg ser tilbake så tror jeg at det var den boken som gjorde meg interessert i min mentale helse. Flow er en sinntilstand der en person blir fullstendig involvert i en aktivitet og når man er i denne mentale tilstanden så suser tiden forbi og man blir helt slukt opp i og fokusert på det en gjør. Jeg kan på mange måter si at når jeg leste denne boken var jeg i flow tilstanden. Boken fasinerte meg og jeg synes forfatteren var utrolig flink til å skrive og forklare. Plutselig hadde jeg lest boken ferdig! Nå når jeg ser tilbake på det, så synes jeg det er litt morsomt at første gangen jeg opplevde flow bevisst, var når jeg leste om tilstanden.
Jeg tror livet får mer mening når man har en aktivitet eller hobby å se frem til. Når jeg står opp om dagene, gleder jeg meg til å rulle ut yogamatten. Når jeg klarer nye posisjoner på matten og får til noe nytt, føler jeg meg stolt og dedikert. Jeg blir stolt av meg selv. Det gir meg en lykkerus og mestringsfølelse og da vil jeg bare fortsette. Det er slik flow-tilstanden oppstår.
Nå som jeg har begynt å studere, ser jeg også på studiene og fagene som en utfordring. En utfordring som jeg vet at jeg kommer til å mestre. Jeg har endret tankegangen min. Før tenkte jeg at jeg ikke var så smart og fikk ofte også høre dette fra lærere på skolen. Dette har faktisk vært en stor usikkerhet for meg nettopp fordi jeg har blitt fortalt at jeg ikke kan. Jeg vil fortelle en historie fra når jeg gikk i 8. klasse som virkelig har suttet spor i meg. Naturfag var ikke mitt sterkeste fag på den tiden, og jeg låg på rundt en 3’er i snitt i faget. Ene uken begynte vi på et nytt kapittel som omhandlet naturkatastrofer, jordskorper, vulkaner og store endringer i klimaet vårt. Dette var noe jeg hadde naturlig interesse for, og jeg tok det ganske enkelt og forstod alt jeg leste. Jeg pugget ikke en gang så mye til prøven fordi jeg tok det så lett. Jeg hadde prøven og synes egentlig den var ganske lett. Noen uker etter, så fikk jeg resultatet tilbake. Det var min første toppkarakter og jeg ble naturligvis kjempe glad! Læreren spurte om jeg kunne bli med henne ut på gangen fordi hun ville snakke med meg. Jeg tenkte at siden jeg hadde gjort det så bra, så skulle jeg få skryt for min første 6’er. Det skjedde ikke. Isteden gikk læreren ut ifra at jeg hadde jukset og uten å spørre meg så sa hun bare «jeg aksepterer ikke juksing i mitt fag». Jeg ble så sjokkert og ikke minst skuffet.
Dette har fått meg til å tvile på mine egne evner i lang tid. Når jeg begynte på høyskole gikk jeg inn med en innstilling om at «nå skal jeg i hvert fall klare det». Jeg fant en indre motivasjon og vet du hva? Det hjalp. Jeg brukte denne hendelsen til å motivere meg og det resulterte i B på eksamene mine. Poenget mitt er at jeg vet at jeg kan, jeg måtte bare forstå det selv. Denne usikkerheten som jeg har hatt om min egen læring i lang tid, har jeg heller snudd over til en utfordring som jeg går inn for å mestre.
Vi trenger utfordringer. Lag dine egne utfordringer og ikke sitt å vent på at noe skal skje. Finn deg en hobby og gå all-in. Å være dedikert til noe er sexy. Vi må ikke sitte å vente på fremtiden, vi må skjønne at vi lever i den nå.
♥ingvildsætre