Er det innafor å si at corona har testen selvtilliten? For hvordan har vi det egentlig når vi blir “låst” inne med seg selv og sine tanker, over en lengre periode? Får vi tid til å reflektere over hvordan vi har det? Eller prøver vi å skjule hvordan vi egentlig har det gjennom alt som gir oss dopamin? Jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at corona har utfordret oss mentalt. Mennesker trenger mennesker. Jeg vet selv at jeg får energi av å være med og rundt folk, og når det plutselig blir tatt bort, blir fort den mentale helsen svekket.
Det å snakke åpent og ærlig om at vi har eller går gjennom psykiske problemer, er første steg til den rette veien. Men i det samfunn som vi lever i, er det vanskelig å snakke ut om nettopp dette. Man føler seg annerledes og rar om man sliter med noe, nettopp fordi ingen snakker om det. For selvfølgelig er det vanskelig å innrømme og si dette, når alt folk bryr seg om er å fremstille det perfekte liv på sosiale medier.
Under corona har jeg hatt mange tanker surrende. Hvilke bekreftelse er det jeg så sårt søker? Først nå, har jeg funnet ut at den eneste bekreftelsen jeg trenger og søker etter, er den fra meg selv. Jeg har og er alt jeg trenger for å være lykkelig. Kanskje corona kom for at vi mennesker skal få litt avstand fra alt det materialistiske og ubetydelige, og heller begynne å fokusere på det som betyr noe. Seg selv. Kroppen. Den mentale helsen. Om vi ikke er fornøyd med det, hvordan kan vi da være fornøyd med noe annet?
♥ingvildsætre
Det gjelder å se de positive ting i livet og som du sier…se seg selv:)
Vi har det bedre i Norge i forhold til andre land. Jeg har det faktisk ok for jeg kan fortsatt dra til arbeid og treffe folk og gå turer i den vakre naturen som vi omgir oss med. Lykke til med deg.
Helt sant! Vi er heldig som bor i dette fine landet, og vi har mye å være takknemlig for 🙂 Takk for fin kommentar, og lykke til videre til deg også.