Sinnet koker i min lille kropp
For hvem var du,
da jeg skrek stopp?
Tåren triller ned mitt myke kinn
For hvem ble jeg,
da du endret mitt sinn?
Angsten fyller hver eneste celle
Sniker seg inn,
har meg noe å fortelle
Kroppen var på mitt lag
fokuserte på
mine hjerteslag
Pustet ut,
Pustet inn,
Før jeg ropte
Forsvinn!
For du lever
Du kom deg bort
Selv om han etterlot deg
sort.
Hold hodet hevet
vær glad i livet.
Slutt å skyld på
at du
var den naive.
♥ingvildsætre
2 kommentarer
Et godt beskrivende dikt jeg kjenner meg igjen i – og jeg skylder litt på min naivitet 🙂 lag deg en fin dag 🙂
Takk for fin kommentar Mette 🙂 Håper du har en fin dag!