Det er merkelige dager for oss alle nå. Ingen vet hva man skal forholde seg og jeg merker selv at det er lett å bli ensom i disse tidene. Det er grått og trist ute og jeg hører vinden suse forbi og huset som knirker. Jeg er redd. Redd for hva som vil skje videre og redd for dem jeg er glad i. Kanskje dette er verden sin måte å straffe oss på? Kanskje vi har ødelagt den på alle mulige måter og nå får vi kjenne på det tilbake? Hvem vet. En ting er sikkert, og det er at vi mennesker forurenser alt for mye. Vi tar ikke vare på verden. Vi tar ikke vare på hverandre.
Jeg har lenge hatt en tanke, som har skremt meg veldig. Det er at jeg aldri vil lage et menneske som blir født til denne jordkloden. Det skjer for mye hat, urettferdighet og ødeleggelser rundt om kring, og derfor hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville ha barn. Det er en ufattelig trist tanke egentlig. De siste 11-12 dagene har noe endret seg. Jeg føler at flere viser kjærlighet. Vi hjelper hverandre. Vi støtter hverandre. Vi ser hva som egentlig er viktig i det store bildet. Nemlig hverandre.
Hver gang når jeg kommer tilbake igjen til Norge etter jeg har jobbet på en destinasjon, så føler jeg meg så takknemlig. Vi har jo så mye å være takknemlig for. Vi tar alt for mye for gitt. Vi har rennende vann fra springen, vi har frisk og ren luft, vi kan kaste toalettpapiret i toalettet, vi har tilgang på så mye men alikevell så klager vi. Vi har det over gjennomsnittet godt. Det må vi huske på.
♥ingvildsætre
