Er det innafor å si at corona har testen selvtilliten? For hvordan har vi det egentlig når vi blir “låst” inne med seg selv og sine tanker, over en lengre periode? Får vi tid til å reflektere over hvordan vi har det? Eller prøver vi å skjule hvordan vi egentlig har det gjennom alt som gir oss dopamin? Jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at corona har utfordret oss mentalt. Mennesker trenger mennesker. Jeg vet selv at jeg får energi av å være med og rundt folk, og når det plutselig blir tatt bort, blir fort den mentale helsen svekket.
Det å snakke åpent og ærlig om at vi har eller går gjennom psykiske problemer, er første steg til den rette veien. Men i det samfunn som vi lever i, er det vanskelig å snakke ut om nettopp dette. Man føler seg annerledes og rar om man sliter med noe, nettopp fordi ingen snakker om det. For selvfølgelig er det vanskelig å innrømme og si dette, når alt folk bryr seg om er å fremstille det perfekte liv på sosiale medier.
Under corona har jeg hatt mange tanker surrende. Hvilke bekreftelse er det jeg så sårt søker? Først nå, har jeg funnet ut at den eneste bekreftelsen jeg trenger og søker etter, er den fra meg selv. Jeg har og er alt jeg trenger for å være lykkelig. Kanskje corona kom for at vi mennesker skal få litt avstand fra alt det materialistiske og ubetydelige, og heller begynne å fokusere på det som betyr noe. Seg selv. Kroppen. Den mentale helsen. Om vi ikke er fornøyd med det, hvordan kan vi da være fornøyd med noe annet?
Å leve i dagens samfunn er utfordrende. Man blir konstant påminnet alt man ikke er, alt man ikke har, alt man ikke kan. Alle kan så mye mer. Er penere. Har mer. Dette blir matet til oss gjennom sosiale medier. Mange lever i en falsk verden gjennom sosiale medier (jeg mener personlig at Instagram er verstingen) og prøver å fremstille et liv som vi ikke har. Det perfekte liv.
Så spørsmålet er egentlig- hvem som skaper dette presset? Dette presset om å se perfekt ut, å ha det fineste huset, å være mest lykkelig, å ha de beste livet. Om vi fremstiller livene våre på denne måten, er vi ikke da med på å skape det presset? Jeg klandrer ingen. Vi følger bare med trenden, slik som alle andre. Da får vi selvsagt også et press på oss å være som “dem”. Men hva om vi ikke er som “dem”? Hva om man går sin egen vei og normaliserer det motsatte. Hva om vi får det ekte livet frem i lyset? Det perfekte uperfekte livet. For er det ikke det som er å være i livet? Ingenting er gøy om ikke noe er kjedelig. Ingenting er lyst om ikke noe er mørkt. Hvordan kan vi kjenne glede om vi ikke har kjent på sorg? Vi trenger kontraster.
Det er lov å ikke følge samfunnets mørke normer. Hvem har sagt at du skal følge alle andre, selv om alle andre gjør det? Hvorfor kan ikke du gå din egen vei? Vi må slutte å prøve så hardt. Vi må slutte å streve etter den oppmerksomheten og den bekreftelsen. For hvilke bekreftelse søker man egentlig? Den fra alle andre? Eller den fra seg selv?
Vi har blitt så egoistisk. Så selvfikserte. Vi tror alt handler om oss. Klær inn i garderobeskapet, klær ut av garderobeskapet. Mat inn i kjøleskapet, mat ut av kjøleskapet. Tenk at 40% av maten som blir produsert, blir kastet. Om ikke produktene har den rette fasongen, så kaster bonden dem. Vi bruker mer enn vi trenger og vi kjøper mer enn vi har råd til. Hva som får oss til å tro at vi faktisk trenger alt dette? Vi har blitt for vandt med å ha så stort utvalg av alt rundt oss. Vi velger og vi vraker. Vi kjøper og vi kaster.
Selv om corona er utfordrende personlig og hverdagen har blitt totalt forandret, så tror jeg at vi trengte denne nedstengningen. Tenk på det. Butikkene er stengt. Det går færre fly. Vi holder oss mer hjemme. For hvem er det det går ut over at vi har et stort behov for å shoppe, for å reise, for å forbruke? Planeten. Dyrene. Klimaet. Tenk at 27% av alle arter som er vurdert er utrydningstruet. Mange av dyrene er truet før vi i det hele tatt har fått muligheten til å oppdage dem. Vi trenger denne endringen.
Jeg håper med hele mitt hjerte at når corona endelig gir seg, så vil vi ikke gå tilbake til den vanlige hverdagen som vi var i før. Jeg håper vi gjør store endringer. Forandring er skummelt. Det ukjente er skummelt. Så det vi kanskje vil helst, er å gå tilbake til slik alt var før. Men bør vi det? Kanskje forandring er bra. Så – hva kan jeg gjøre som enkeltperson? Jeg kan forbruke mindre, handle på Fretex, kildesortere, planlegge middagsuken, spise grønnere, huske å slå av lys hjemme, droppe bilen, bruk stemmeretten min, bli WWF fadder (LINK HER). Det finnes så mange små tiltak som man selv kan gjøre. Jeg kan ikke forandre hele verden, så jeg starter med meg selv.
It was when I stopped searching for home within others and lifted the foundations of home within myself I found there were no roots more intimate than those between a mind and body that have decided to be whole.
Jeg husker når jeg var tenåring og spilte håndball for fullt. Hver tirsdag og torsdag var det håndballtrening og det var alltid det jeg gledet meg til og så frem imot når uken startet. Jeg synes det var gøy, og jeg var god i det. Det var sosialt og vi hadde vår egen «håndballverden» på treningene. Ingen ting annet betydde noe akkurat da. Følelsen av å mestre noe, utvikle seg og møte utfordringer på banen og på treningene gjorde det gøy.
Vi mennesker trenger utfordringer. Vi har det faktisk bedre med oss selv dersom vi møter utfordringer. Vi lever i en tid hvor det meste blir tilrettelagt for oss, og dersom man ikke selv er innstilt på å faktisk ville møte utfordringer, så kommer det få. Jeg vet at jeg utvikler meg som person når jeg møter utfordringer, og søker derfor etter utfordringer. Jeg har valgt å ta ansvar selv. Så hvordan kan noe så enkelt og gøy som en hobby gjøre oss lykkeligere?
I sommer/høst ble jeg helt hektet på en bok som heter «Flow». Det var nesten som jeg ble litt avhengig av boken. Det var også den første tjukke boken jeg leste som var på engelsk, så bare det motiverte meg til å lese den ferdig. Den boken har lært meg enormt mye og jeg føler at jeg har blitt mer reflektert. Når jeg ser tilbake så tror jeg at det var den boken som gjorde meg interessert i min mentale helse. Flow er en sinntilstand der en person blir fullstendig involvert i en aktivitet og når man er i denne mentale tilstanden så suser tiden forbi og man blir helt slukt opp i og fokusert på det en gjør. Jeg kan på mange måter si at når jeg leste denne boken var jeg i flow tilstanden. Boken fasinerte meg og jeg synes forfatteren var utrolig flink til å skrive og forklare. Plutselig hadde jeg lest boken ferdig! Nå når jeg ser tilbake på det, så synes jeg det er litt morsomt at første gangen jeg opplevde flow bevisst, var når jeg leste om tilstanden.
Jeg tror livet får mer mening når man har en aktivitet eller hobby å se frem til. Når jeg står opp om dagene, gleder jeg meg til å rulle ut yogamatten. Når jeg klarer nye posisjoner på matten og får til noe nytt, føler jeg meg stolt og dedikert. Jeg blir stolt av meg selv. Det gir meg en lykkerus og mestringsfølelse og da vil jeg bare fortsette. Det er slik flow-tilstanden oppstår.
Nå som jeg har begynt å studere, ser jeg også på studiene og fagene som en utfordring. En utfordring som jeg vet at jeg kommer til å mestre. Jeg har endret tankegangen min. Før tenkte jeg at jeg ikke var så smart og fikk ofte også høre dette fra lærere på skolen. Dette har faktisk vært en stor usikkerhet for meg nettopp fordi jeg har blitt fortalt at jeg ikke kan. Jeg vil fortelle en historie fra når jeg gikk i 8. klasse som virkelig har suttet spor i meg. Naturfag var ikke mitt sterkeste fag på den tiden, og jeg låg på rundt en 3’er i snitt i faget. Ene uken begynte vi på et nytt kapittel som omhandlet naturkatastrofer, jordskorper, vulkaner og store endringer i klimaet vårt. Dette var noe jeg hadde naturlig interesse for, og jeg tok det ganske enkelt og forstod alt jeg leste. Jeg pugget ikke en gang så mye til prøven fordi jeg tok det så lett. Jeg hadde prøven og synes egentlig den var ganske lett. Noen uker etter, så fikk jeg resultatet tilbake. Det var min første toppkarakter og jeg ble naturligvis kjempe glad! Læreren spurte om jeg kunne bli med henne ut på gangen fordi hun ville snakke med meg. Jeg tenkte at siden jeg hadde gjort det så bra, så skulle jeg få skryt for min første 6’er. Det skjedde ikke. Isteden gikk læreren ut ifra at jeg hadde jukset og uten å spørre meg så sa hun bare «jeg aksepterer ikke juksing i mitt fag». Jeg ble så sjokkert og ikke minst skuffet.
Dette har fått meg til å tvile på mine egne evner i lang tid. Når jeg begynte på høyskole gikk jeg inn med en innstilling om at «nå skal jeg i hvert fall klare det». Jeg fant en indre motivasjon og vet du hva? Det hjalp. Jeg brukte denne hendelsen til å motivere meg og det resulterte i B på eksamene mine. Poenget mitt er at jeg vet at jeg kan, jeg måtte bare forstå det selv. Denne usikkerheten som jeg har hatt om min egen læring i lang tid, har jeg heller snudd over til en utfordring som jeg går inn for å mestre.
Vi trenger utfordringer. Lag dine egne utfordringer og ikke sitt å vent på at noe skal skje. Finn deg en hobby og gå all-in. Å være dedikert til noe er sexy. Vi må ikke sitte å vente på fremtiden, vi må skjønne at vi lever i den nå.
Mediter
♥
Vær aktiv
♥
Skriv dagbok
♥
Spør om hjelp
♥
Gjør noe kreativt
♥
Få nok med søvn
♥
Vær ute i naturen
♥
Tenk mer positivt
♥
Snakk pent til deg selv
♥
Øv deg på å puste tungt
♥
Hør på Alan Watts på YouTube
♥
♥
Gjør gjøremålene dine til noe gøy
♥
Gjør noe du er god på/mestrer
♥
Prøv å unngå å sammenligne deg selv med andre
♥
Se på meningsfulle videoer på YouTube om livet
(anbefaler Pursuit of Wonder)
♥
Lag en feelgood spilleliste på Spotify
♥
Bruk tiden din sammen med andre som gir deg glede og energi
♥
Hjelp andre med gjøremål/problemer. Dette resulterer i at man selv blir glad.
♥
Unngå å multitaske. Vær tilstede i alt du gjør. 100%.
♥
Lag en liste med alt som du er takknemlig for
♥
Drikk mye vann og spis frisk mat med mye farger
♥
Ta en pause fra telefonen og sosiale medier
♥
Distanser deg fra ting/personer som ikke får deg til å føle deg bra
♥
Og til slutt, det aller viktigste; Minn deg selv på at du gjør ditt beste
Vi lever i en verden full av muligheter. Vi former vårt eget liv og har mulighet til å gjøre nøyaktig det vi vil med livet vårt. Når vi ser på det slik – så er vi veldig heldig å ha den muligheten. Men hva stopper oss fra å gjøre det vi virkelig vil gjøre? Hva stopper oss egentlig? Dette er tanker jeg ofte reflekterer rundt. Sunne tanker å reflektere rundt.
For min del så visste jeg ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg hadde ingen drøm og ingen mål. Jeg levde i en verden hvor jeg var mer opptatt av å tilfredstille andre fremfor meg selv. Det har endret seg nå. Jeg vil også si at det er lov å være egoistisk. Om man ikke klarer å ta vare på seg selv, hvordan kan man da ta vare på andre? Jeg måtte ha en endring. Jeg ville finne en mening. For å finne mening, måtte jeg fjerne det som ikke gav noe mening. Så jeg startet med å slette sosiale medier. Dessverre så var jeg hardt rammet av livet i sosiale medier. Når jeg ser tilbake på det så skremmer det meg hvor dypt inn i det jeg var. Alltid pålogget og alltid oppdatert. Jeg fikk et falskt virkelighetsbilde. Det gav meg absolutt ingenting, men jeg ville ha mer. Jeg matet hjernen min med dopamin og forstod ikke hvorfor jeg var så nedfor og trøtt hele tiden. Nå når jeg ser tilbake på det så gir det jo så god mening, men det er så utrolig vanskelig å se før man har kommet ut av det. Vi er alle offer for det, og vi lever i et samfunn hvor det er helt normalt å hele tiden være på.
Jeg tror at sosiale medier påvirker oss mye mer enn vi tror. Jeg skal ikke lyge å si at disse 5 månedene uten sosiale medier bare har vært en dans på roser. Starten var spesielt vanskelig, fordi da følte jeg meg veldig tom og jeg følte at jeg gikk glipp av noe veldig viktig. Men hva gikk jeg egentlig glipp av? Den største utfordringen var at jeg følte meg plutselig ikke så sosial lengre. Jeg følte meg litt utenfor. Etter tiden gikk og jeg ble mer og mer vant til et liv uten sosiale medier, ble jeg plutselig veldig nøye med hva jeg brukte tiden min på. Jeg bruker tiden min godt nå. Kreativiteten min kom frem. Kreativiteten som jeg ikke en gang visste at jeg hadde. Jeg er jo kjempe kreativ! Og jeg elsker det.
Sletting av sosiale medier har endret meg som person. Det er en helt sykt ting å si, og man tror kanskje ikke at det påvirker en i så høy grad- men jo, det gjør det. Jeg merker at når jeg er sosial med andre mennesker, så er jeg mye mer til stedet og takknemlig enn det jeg var før. Jeg tror det er fordi jeg ikke har det tilgjengelig hele tiden. Jeg sitter pris på en god samtale og nærværet til andre rundt meg. Vår generasjon er på et punkt hvor vi må ta avgjørelser. Vi kan ikke fortsette slik vi gjør. Vi er jo junkies hele gjengen jo! Er det livet du lever det livet du ønsker å ha? Om ikke, så er det bare du som kan endre det.
Jeg tror ikke at sletting av sosiale medier vil fjerne alle verdens problemene, men jeg vet at det vil minske dine egne personlige problemer. Internett er jo en fasinerende ting og det kobler mennekser sammen, men vi må bruke det på rett måte. Nettvett. Nå bruker jeg Internett for å lære meg nye ting på YouTube, for å ha gode samtaler med familie og venner, for å skrive og for å få inspirasjon. Jeg velger nøye ut hvilke apper som jeg lar påvirke meg og har generelt sett et sundt forhold til både mobil og Internett. Om man klarer dette, så ser jeg ikke noe problem i å ha sosiale medier, men med en gang man får et usunt forhold til det, så kan det bli skummelt. Min generasjon ble delvis oppvokst med sosiale medier og ha blitt eksponert for det over lengre tid, så det er ikke rart at det har påvirket oss i så høy grad.
Kanskje jeg er litt “old-fashion” på dette området, men jeg sitter mye mer pris på en god samtale med venner eller på fest, enn å sitte på mobilen i hver sin verden. Jeg tror og håper at det er flere som har samme tanker som meg rundt dette, men kanskje ikke alle tar tak i det. Bare gjør det- ta tak i det. Jeg lover at det har en god effekt.
Jeg skriver dette fordi jeg har det mye bedre enn det jeg hadde før. Statistikken på deprimerte ungdommer og voksne er høyere enn det noen gang har vært, og jeg tror at sosiale medier er hovedårsaken til dette. Så jeg skriver dette fordi jeg vil at andre også skal ha det bra. Jeg likte ikke å være fanget. Nå er jeg fri. Er du fri?
I den siste tiden har jeg vært stappfull av motivasjon og inspirasjon til å være mer kreativ, lære meg nye ting, eller med andre ord- trimme hjernen. Jeg har også fokusert utrolig mye på meg selv og hvordan jeg har det. Mitt største fokus har vært (og er) selfcare. Det siste 8 månedene har jeg jevnlig meditert og gjort yoga, og plutselig funnet meg en ny hobby som inspirerer meg. Jeg er veldig takknemlig for at Celine, venninnen min introduserte meg for meditasjon. Hun fortalte meg først litt hva det var og hvordan det påvirket hennes hverdag. Dette interesserte meg mye og før jeg visste ordet av det så satt vi på stranden i Thailand med føttene foldet og hendene avslappet på lårene å mediterte imens vi hørte på bølgene slo mot strandkanten. Den følelsen jeg fikk etter den meditasjonen fikk meg til å bestemme meg for at dette ville jeg fortsette med. Jeg hadde ikke komt i kontakt med meg selv på den måten før. Dette førte naturligvis til at jeg ble mer nysgjerrig på det og ikke minst mer nysgjerrig på mine egne tanker.
Yoga startet jeg med etter jeg hadde meditert en stund. Det var når jeg satt i karantene at jeg først fikk øyene skikkelig opp for yoga. Da begynte jeg på en “30 yoga days-challange” på YouTube og forelsket meg helt. Yoga er ikke bare å bevege kroppen i forskjellige posisjoner. Yoga er å få kontakt med det indre og kjenne mind and body som ett. Jeg merker store endringer i kropp og sinn allerede faktisk. Jeg føler meg sterkere. Jeg føler meg mentalt sterkere.
I midten av august bestemmte jeg meg for å slette sosiale medier. FaceBook, SnapChat, Instagram, TikTok. Jeg forstod plutselig hvor mye av tiden min det tok. Jeg hadde et snitt på rundt 8 timer dagelig. 8 timer?! Det er helt sinnsykt å tenke på at jeg valgte selv å bruke 8 timer av min hverdag til å stirre ned i en skjerm. Jeg tok meg selv i å være helt oppslukt i å hele tiden være “på” og hele tiden føle på trangen til å måtte oppdatere. Jeg kunne til og med planlegge dagen min bare slik at jeg kunne få et bra instagrambilde på akkurat den plassen. Jeg passet på å se hvor mange likes jeg fikk og hvor mange followers jeg fikk. Dette tok hele tiden min. Nå når jeg ser tilbake så føler jeg at jeg var litt fanget i det hullet. Om man først har fallt, så er det vanskelig å komme ut igjen. Nettopp fordi man alltid er vandt med å få den bekreftelsen hele tiden av andre. Når man plutselig ikke får dette lengre, så føler man seg litt tom. De første månedene føltes utrolig rar. Det er jo en enorm stor omvending å plutselig fjerne all form for sosiale medier når det har vært livet mitt (misforstå meg rett) de siste årene.
Nå har det gått 5 måneder uten sosiale medier. Jeg føler meg fri. Nå er det plutselig jeg selv som bestemmer hva jeg skal gjøre på, hvordan jeg skal kle meg eller se ut og hva jeg skal tenke og føle. Det er ingen som påvirker meg lengre. Jeg har plutselig veldig mye tid selv i mitt eget hode. Endelig har jeg tid til å tenke på hva jeg vil gjøre. Jeg tror at valget om å slette sosiale medier har gjort meg mer kreativ. Jeg har begynt å male en del, og finner det som en slags form for terapi. Jeg skriver også en del. Å skrive er liksom min måte å sortere tankene mine på, så derfor blir det ofte veldig personlig. Det siste året har jeg blitt kjent med meg selv, og for å finne noe positivt i noe så fælt, så kan jeg vel egentlig takke corona for all tiden jeg har fått for meg selv. For det er jeg veldig takknemlig. Takk ♥
Nå kommer jeg til å bruke denne bloggen på en helt annen måte enn før. Jeg vil ikke lengre vise dere dagens antrekk eller hvilke sponset produkt jeg har fått tilsendt – jeg vil komme med mine tanker og erfaringer og håpe på å spre inspirasjon til å ta de rette valgene for en selv.
Vi lever i en skummel tid. Vi er alle avhengig av noe som er ekstremt farlig for oss, og noe som får oss til å ikke se det gode i livet. Vi er alle dopamin avhengig. Vi kan sitte å stirre i flere timer ned i telefonen vår eller på dataen vår. Vi får aldri nok. Vi skal bare sjekke mobilen først. Hva er så viktig på den telefonen at vi alle får en dyp trang til å sjekke den alt for mange ganger i timen? Dopamin. Vi er avhengig, men vi innser det ikke selv. Akkurat denne avhengigheten med dopamin er faktisk testet på rotter, og resultatet var skremmende. Rotten som fikk mer og mer dopamin ville til slutt ikke spise maten sin, selv om han ikke hadde spist på en hel dag. Han orket ikke. Han ville bare ha mer dopamin. På samme måte som oss. Har du noen gang tenkt at du ikke orker å lage deg mat men at dersom du hadde fått mat så hadde du selvsagt spist? Det er nettopp dette som skjer med hjernen vår også. Vi gidder ikke. Vi ser ikke poenget med noe. Alt er liksom likegyldig. Å føle ingenting er den verste følelsen. Det vi gjør da, er å holde hjernen vår opptatt slik at du slipper å tenke selv. Du sitter alle tankene på pause, og det kjennes godt der og da. Helt til du må tenke selv igjen og ikke har en distraksjon rundt deg. Plutselig blir dette en ond sirkel og du blir mer og mer avhengig fordi du ikke er vandt å høre på deg selv eller dine faktiske tanker.
De siste månedene har jeg brukt fritiden min på en bedre måte. Jeg har blitt mer bevisst på hvor mye jeg er på telefonen. Hvilke innhold jeg får opp på telefonen. Jeg sluttet å følge flere hundre brukere som ikke gav meg noe annet en stress og et falskt bilde av virkeligheten. Jeg har også meditert mye for å få tankene på rett plass. Jeg vil bli et bedre menneske, og jeg føler at jeg er på rett vei. Jeg har slettet instagram fordi det gir meg absolutt ingenting. Jeg har alltid vært interessert i bilde og foto, men det kan jeg fortsatt holde på med, men hvem sier at det er nødvendig å poste det til noen? Jeg kjenner bare at jeg har ikke behov for det. Jeg har også slettet TikTok, fordi det bare slukte bort tiden min. Alt for mye av tiden min. Jeg vil ikke en gang vite hvor mange timer jeg har scrollet på TikTok.
Jeg har lagt meg et mål. Et mål som jeg håper at flere vil prøve seg på. Jeg skal prøve å kutte ned på all form av dopamin. Når jeg sier dopamin så tenker jeg på alt som “stimulerer” hjernen din og ikke lar deg komme i kontakt med deg selv og dine tanker. Eksempel: Internett, telefon, data, musikk, mastrubering, junk food. Hvordan skal man klare en dag uten dette? Vi er så vandt at dette er hverdagen vår at vi klarer nesten ikke å se en hverdag uten. Jeg sier ikke at jeg skal kutte ut alt med en gang, men jeg vil prøve å redusere bruken av det. Fremover kan jeg heller fokusere på: å meditere, gå turer, reflektere, skrive dagbok eller få ned følelsene dine på ark. Jeg vil være tilstedet der jeg er, jeg vil være tilstedet i den samtalen jeg er i, jeg vil kunne klare å være så reflektert at jeg vet når nok er nok.
Jeg føler meg sterkere enn noen gang. Jeg føler meg også mer reflektert enn noen gang før. Jeg har ikke så stort behov lengre å vite hva andre tenker om meg eller å “bevise” noe ovenfor noen. I slutten av dagen så er det bare deg selv og dine tanker, så derfor er det viktig at du begynner å leve livet ditt der du ser på deg selv som hovedpersonen. Om du søker på dopamin på google så er dette det første som kommer opp; “Kroppen reagerer nesten likedan på dopamin som på kokain, og det er den samme delen av hjernen som blir aktivert.” Dette er så ekte og skummelt, og dermed enda viktigere at vi forstår det! Jeg vil at dere skal se denne videoen for å få bedre forståelse på hva jeg mener. Dette er så viktig og jeg håper at du som leser tar til deg alt dette, fordi det kommer til å ødlegge oss en dag om vi ikke gjør noe med det nå.
